Milkepaelen Maartinique naadd !!

Villvind i vente - og renholdsmodus !

Vel fremme paa Martinique er modus igjen sentrert om oppgradering av indretjeneste, renhold og alt som foelger med aa faa kvinner ombord i skuta. Ikke det at nivaaet paa dette omraadet er kritikkverdig men alikevel.......

Dag og Hans har mentalt moenstret av og svirrer rundt seg selv i ivrig venten paa at katamaranene og familiene deres skal ankomme Martinique. Jeg har aldri vaert vitne til slik overdreven interesse for slike flytende innretninger. Jeg haaper det bare ikke faar varige foelger for overloeperne. Skipperen naar liksom ikke fram til dem med andre meldinger enn antydninger om at det serveres Gin/Tonique til solens sprakende nedgang i vest.

Skipperen selv ser frem til aa klargjoere skuta, avmoenstre elvetroll og grensevakt for et par uker og kose seg med egen familie. Om 4 dager kommer Berit, Truls, Karoline og Balder ombord. Skipperens fokus er ikke lenger velutstyrte baatutstyrsforretninger men lekebutikker med noodles (lange skumgummikabler som holder deg flytende), strandleker boette og spade og konstruksjonstegner for sandslott. Overgangen til aa vaere en forventningsfull bestefar er paafallende.

Sydlige Karibien har vaert et hyggelig moete. Vi var paa Tobago i en snau uke deretter dro vi til Trinidad og ble drevne i vannbasert aerobiqes med godt voksne amerikanske damer samt Rolf og Eli fra Bergen. Etter Trinidad gikk vi en natt opp til Grenada og Cariacou hvor vi ble en uke foer vi for motor paa flatt vann brukte et doegn opp til Martinique.

.... og alle gleder vi oss av grunner som fremgaar av teksten ovenfor.


Terje, Dag og Hans ..... fremdeles gode oestfoldinger.

Jorda rundt !

I en trang dal ligger Jamestown på St.Helena.

Jordomseilingen gjennomført !

Takk til alle dere som skriver en kommentar/hilsen på bloggen. Det registreres med glede selv om vi ikke svarer eksplisitt til hver enkelt!

For 26 måneder siden lå vi for anker i Store Bay på Tobagos sydvestkyst og badet i azurgrønt karibisk hav. Nå er vi her igjen under de samme flotte forholdene. Vi har krysset vårt eget kjølvann og sirkelen er sluttet selv om vi enda har en atlanterhavskryss foran oss før vi er hjemme i norske farvann.

Fra St.Helena til Karibien.
Etter at vi forlot St.Helena seilte vi vest-nordvestover til Ascension. 700nm med lett unnavindsseilas og spridde seil. Ascension er britisk. Det er en amerikansk flybase der og BBC har kjempestore antenneanlegg for distribusjon av radiosendinger på den sydlige halvkule. Øya er en lavaøy, naken og med vegetasjon kun på toppen av Green Mountain på ca 850moh. Den store attraksjonen på øya er de store havskilpaddene som legger sine egg inne på stranda. De svømmer 4000nm fram og tilbake mellom Brasils kyster hvert 3.- eller 4.år for å parre seg og legge egg. En kveld satt vi i sanda og ventet og fulgte med på dette fascinerende skue. På ankringsplassen vrimlet det av disse skillpaddene og vi kunne svømme blant dem.

Gjennom stillebeltet
Fra Ascension hadde vi en seilas på 3000 nm til Tobago. Først skulle vi seile sydøstpassaten så lenge den rakk. Deretter rett nordover og korteste vei gjennom stillebeltet til vi fant nordøstpassaten. Dette var området hvor de gamle seilskutene kunne ligge å drive uten vind i ukevis. Litt enklere hadde vi det som kunne starte motoren. To og et halvt døgn for motor med kraftige regnbyger, ingen vind , motsstrøm og gamle dønninger fra nord og sør som kjempet om overtaket,- og ikke et vindpust.

Men vel igjennom kunne vi falle unna for nordøsten med medvind og slør. Den første uka hadde vi en snittfart på 170 nm i døgnet. Etter dette roet det seg noe og vi ankom Tobago etter 22 døgn . En lang, men meget behagelig overfart.

I Karibien
Nå skal vi kose oss på Tobago i en uke før vi begynner å pusle oss nordover mot Martinique hvor vi skal ta imot 3 frosne, bleike men forventningsfulle og solhungrige norske familier for påskefeiring.

Mange hilsner fra Hans, Dag og Terje,- alle østfoldinger så gode som noen !

Villvind paa St.Helena!

Straalende seiling!
Rundt hjoernet kom vi en tidlig morgen for en sval lett bris som etterhvert frisket paa og gav oss flott skyv de foerste tre dagene. Etterhvert roet vinden seg paa omtrent 15 knop og etter 12 doegn var vi fremme paa St.Helena uten aa ha roert seilene. Den stabile sydoest-passaten gav oss en meget behagelig reise. Det siste doegnet reduserte vi seilfoeringen for aa komme fram i dagslys.

Den vennlige oya!
Vi ligger ankret paa 15 meters dybde utenfor festningsmuren i Jamestown, hovedbyen paa St.Helena. Totalt bor det ca 4000 mennesker her. Disse er utrolig vennlige og pratsomme og vil slaa av en prat for aa vite hvem vi er og hvor vi kommer fra osv. Jeg har aldri noe annet sed foelt meg saa velkommen som her. St. Helena ble oppdaget av portugiserne i 1502 og engelskmennene etablerte seg her paa midten av 1600 tallet aa befestet oya med murer og kanonstillinger. I gamle dager laa St.Helena meget strategisk til med bl.a tilgang til ferskvann. Siden har oya vaert engelsk.

Napoleons eksil !
Vi har vaert turister og sett Napoleons hus hvor han satt i eksil fra 1815 til 1821 naer han doede.
Vi har slitt oss opp Jacobstien. En trapp paa 700 trinn rett opp en bratt fjellside paa 350 meter. Naturen her er meget variert fra oerken-pregede flatland paa toppen av oya, dype alpine ravine-formasjoner og frodige gressganger med mango og mange slags frukttraer. Inntil 1960 tallet dyrket man flax (hampeplanter) for produksjon av hampetau. De hadde 4 moeller som naa alle er lagt ned.

Spor etter noerske sjoemenn!
Her en kveld var vi innom en pub "White Horse". Her kom vi i prat med Danny som hadde norsk far. Det var han helt sikker paa. Men moren til Danny var ikke helt sikke paa hva han het, men mente det var Hans. Som du skjoenner hadde Danny aldri moedt sin far og hans mor kun den ene gangen under krigen !!!!!!

Vi koser oss stort, bader i klart atlanterhav som holder ca 24 grader og forbereder neste etappe som gaar til Tobago i Karibien med muligens en lite stopp pa Ascension underveis. Til Tobago er det 3700nm, vi skal krysse stillebeltet og finne nordoest-passaten underveis. Inntil vi hoeres igjen ha det bra, kjoer pent det kan vaere glatt !

Mange hilsner fra
Dag, Hans og Terje
SV Villvind pt Jamestown, St. Helena.

Bare rundt hjørnet og deretter strake veien hjem !!!!

Hjørnet er i dette tilfellet Kapp Det Gode Håp (KdgH), eller som de lokale her i False Bay sier; Cape of Storms. På bildet ser du ”hjørnet” under rolige forhold og en strålende solnedgang rett før jul da vi ankom False Bay og Simonstown.

Nytt mannskap
Om bord i Villvind befinner det seg nå nytt mannskap, Hans Aker fra Fredrikstad og Dag Strøm-Rasmussen fra Halden har mønstret på med kremer og salver for en kontrollert tilvenning til sommersolens herjinger på hvitskurte kroppsflater. Både Dag og Hans har begge seilerfaring så det holder og egne båter, hhv Comfortina 35 og - 42. Begge skal seile med helt til den engelske kanal bare avbrutt av et 14 dagers eget charteropplegg med besøkende familier i Karibien. Preken og historieutvekslingene er allerede godt i gang.

Jordomseilingens korteste etappe
Som planlagt tok vi Villvind på slipp den 5.januar og satte den ut igjen den 9.,- nymalt ren og fin. For å ta båter opp- og ut av vannet bruker de en travellift som de kjører ut i vannet til båten flyter, hvoretter man bakker videre for egen motor. En båtlengde lengre ut, er det to skjær, med 5 meter mellom. Her må man treffe riktig. Med en liten kuling i ryggen gruet jeg meg litt for den utgangen. Det var bare det at motoren ikke ville starte. For andre gang, første gangen var i Belgia våren 2006, streiket releet til starteren. Vi måtte taues akterover ca 2 båtlengder før vinden blåste oss inn mot en fin ledig langskipsplass. Så der lå vi da,- etter en etappe på ca 40 meter! Vi valgte likevel å feire etappen med ankerdram og øl. Nå er Chris satt på jobben, starteren og releet er tatt ut og jeg håper den er reparert i løpet av noen dager.

……og en lang en !
Her en kveld kom det inn en kanadisk båt som hadde seilt non-stop fra New York til Simonstown og vært ute i 71 dager. Det er klart at da er ikke 40 meter noe å snakke om !

Det vennlige hav!
Sør Atlanteren er det ene store havområdet som ikke på noen tid av året hjemsøkes av orkaner, tyfoner eller hurricanes og følgelig kan beseiles hele året. Problemet er at det heller er for lite vind enn for mye. Det man ønsker å gjøre i ”andre enden” blir bestemmende for når man drar. Vi planlegger å dra ca 15.januar. Vi vil bruke i underkant av 2 uker på de 1750 nm til St.Helena. Deretter er det ca 700nm (5 dager) til Ascension før vi legger ut på den 3000 nm (3 uker) lange etappen til Tobago hvor vi ankommer ca 1.mars. Og før det hører du neppe fra oss !

Norske frisører holder ikke mål ?
Hjemme har jeg vært trofast mot Paul som har klipt håret mitt i 40 år. Etter å besøkt afrikanske frisørsalonger hvor vakre negresser danser rundt deg med saksa hvinende i solblekt hår til rytmer av eksotisk afrikansk musikk har Paul og jeg absolutt noe å snakke om når jeg kommer hjem. Kanskje rekker jeg en klipp til før jeg drar!!

Ha det bra så lenge til du hører fra oss fra Karibien. (PS! Releet er ok igjen og motoren i orden.)

Mange hilsner fra
Dag, Hans og Terje !

Ikke mere seiling i år - juleferie i Cape Town!

Endelig framme i Cape Town

False Bay Yacht Club i Simonstown har av de fleste vi har snakket med blitt anbefalt som en utmerket havn for et lengre Sør-Afrika opphold. Byen som ligger i False Bay, 12 nm nord for Kapp det Gode Håp, huser landets eneste flåtebase. Marinaen med slipp og seilklubben skal være hjemmehavnen vår inntil vi forlater Sør Afrika i midten av januar.

Slutt for i år
Siden vi forlot NZ i midten av mai har vi seilt ca 10 000 nm. Vi har besøkt Vanuatu, Australia, Great Barrier Reef, Cookos Keeling, Chagos, Madagaskar og unnagjort den sagnomsuste Sørafrika-kysten. Opplevelsene og minnene står stablet i hauger. Nå er det tid for juleferie, fordøying av inntrykk og ikke minst juleferie sammen med Berit og Mats.


Nok en gang skal Villvinds indretjeneste bringes opp på ”konenivå”, supplert med juleren-gjøringens særlige krav. Dommen faller om noen dager.

Sør-Afrika’s sørøstkyst
Kyststrekningen mellom Durban og Cape Town er berømt for sin uforutsigbarhet, Agulhas-strømmen og umeldte lavtrykk. Vi var spente på hva som ville vente oss. Mellom Durban og Cape Town, en strekning på ca 800 nm, er det i praksis 3 havner, East London, Port Elizabeth, og Mossel Bay. På den siste etappen skulle vi endatil runde Cape Aghulhas, det afrikanske kontinentets sydligste punkt. Vi tok oss god tid i hver havn og studerte værmeldingene med nitid grundighet og dro videre når barometret stod høyt og vinden med. Vi var heldige. Vi har hatt en strålende tur uten problemer. Mellom Durban og Port Elizabeth satte vi fartsrekord, 252 nm i løpet av 24 timer. Agulhas strømmen gav oss et skikkelig dytt og fartsmåleren viste mellom 11 og 13 knop i timevis. Heller for lite vind enn for mye. Kapp Agulhas rundet vi i en stigende morgensol for motor på flatt vann. Han synes rettferdigheten var ulikt fordelt den sydafrikanske seileren som først så kappet etter sin 8.passage.

Mannskapsbytte
Harald og Sindre mønstrer av her i Cape Town. Sindre etter 4 måneder fra Darwin og Harald etter 2 måneder fra Nosy Bee på Madagaskar. Gutta kommer rett hjem til tjukkeste jule-feiringa i sandaler og kortbukse,- solsvidde på isse og legger. Overgangen kan neppe bli større. Ta pent i mot dem!

Berit og Mats skal feire julen i Cape Town i år. Det ser skipperen fram til.

Den 5. januar skal båten på slipp for å rengjøres og stoffes. Den 7. januar kommer Hans fra Fredrikstad og Dag fra Halden om bord, østfoldinger med egen båt og masse seilerfaring. En sarping ville vel ha blitt mobba over bord, derfor er det ingen sarpinger med på denne etappen.!!! Endelig skal det bli litt preking igjen!


To havkryss igjen ….
Fra Cape Town til Moss er det ca 9500 nm. Underveis skal vi stoppe på St.Helena. Vi skal tilbringe et par måneder i Karibien før vi seiler derfra i begynnelsen av mai via Azorene til den engelske kanal hvor vi planlegger å ankomme i midten av juni. Hvordan dette forløp skal vi komme tilbake til.

Ha en riktig god jul og kos deg med mat og drikke. Godt Nyttår. Stay tuned!

Mange hilsner fra mannskapet om bord i Villvind.

Variert seiling i Mosambique kanalen!

Til Syd Afrika

Til Syd Afrika kommer man ikke ”gratis” sies det. For Harald, Sindre og skipperen og andre som kommer seilende, betyr det at man må påregne noen ekstra strabaser, kulinger eller andre uforutsette overraskelser som gjør seilingen ekstra krevende! Dette gjelder om man velger ruta syd for Madagaskar eller går gjennom Mosambique kanalen.

Vi hadde valgt å besøke Madagaskar og den atraktive delen av landet i nordvest. Vi måtte derfor seile Mosambique-kanalen ned til Syd Afrika. Vi var usikre på hvilken rute vi skulle velge. Skulle vi: 1) holde oss på Madagaskar-siden så langt syd som mulig og derfra krysse rett over til Syd Afrika, eller 2) skulle vi gå diogonalt i hele kanalens lengde eller 3) skulle vi gå korteste vei over til Mosambique-kysten og følge kysten hele veien ned til Richards Bay i Syd Afrika. Seilasen var ca 1500 nm.

Etter et flammende og velbegrunnet innlegg fra en sydafrikansk seiler som hadde seilt kanalen en rekke ganger tidligere var all tvil feid til side og alternativ 3 skulle følges.

Fra Nosy Komba
Etter å ha fylt tankene med kanner fra landsbyens vannpost stakk vi til havs søndag den 19.oktober. De første dagene var det lite vind og vi brukte 3 døgn på 300 nm ned til Cape St.Andre hvor vi slapp land og krysset over mot Mosambique-kysten. Ettersom vi nærmet oss kysten kunne vi stå opp mot vinden som gradvis dreide fra SSØ til ØSØ. Vi var dessuten kommet inn i Agulhas –strømmen . Den setter mellom 2-5 knop hele kysten nedover og gir god skyv.

Kuling mot strøm.
Det som er litt ugreit med å seile i denne strømmen er når man utsettes for de såkalte ”coastal lows” ,- lavtrykk som kommer opp langs kysten og setter opp kraftig sydvestlig vind vanligvis med kuling styrke. Er man da så uheldig å være midt i strømmen kan en meget ubehagelig seilas påregnes. Enkelte steder er det direkte farlig i slike situasjoner. I kystkartet for kysten fra Richards Bay og sydover står det å lese:

"Abnormal Waves, up to 20 meters high,
preceded by a deep trough, may be
encountered. These occur mainly to
seaward of the continental shelf,…….."

Strategien er derfor i slike situasjoner å komme seg inn på grunt vann, kloss i kysten innenfor 200 favners grensen. Vi hadde gleden av å møte et slikt lavtrykk. Heldigvis var vi stort sett forbi og innenfor strømmen da sydvesten sprang opp. Og vi var nesten inne ved munningen av Zambesifloden før vi slo oss ut igjen. I løpet av natten dreide vinden til SØ og vi kunne igjen stå sydvestover langs kysten. Nå fulgte 3 fine døgn med strålende seilas før vi skulle møte et nytt lavtrykk i det vi nærmet oss Richards Bay. Værvarslingen er meget godt utviklet for kysten og vi visste hele tiden hva som ventet oss. Vi motorseilet det siste døgnet og hoppet og spratt gjennom strømbeltet med 7 knops fart. Selv om vind og bølger var rett i mot, satte strømmen sydover med 5 knop. Mellomvantet på babord side i riggen røk og må repareres.

Richards Bay
RB er verdens største utskipningshavn av kull og SydAfrikas største havn. Den er nærmest parkmessig anlagt med badestrender, marinaer, seilklubber, kanaler, øyer og svært velmerket og organisert. Kullet merker man ikke noe til. Her sjekket vi inn og satte til livs en skikkelig biff etter 12 døgn fra Nosy Komba på Madagaskar.

Til Cape Town
Vi blir her en 3-4 dager og fortsetter deretter til Durban hvor vi blir en ukes tid og er turister. Deretter skal vi hoppe langs kysten innimellom ”the coastal lows” i medstrøm og medvind. I Cape Town skal vi være en gang mellom 5. og 10. desember.

Da ønsker mannskapet om bord i Villvind deg en fortsatt god senhøst med barfrost og piggdekk. Selv koser vi oss i kortbukse, barbeint og imøteser den sydlige halvkules sommer i sub-tropiske farvann.

Mange hilsner Sindre, Harald og Terje !

Over det Indiske hav !

Det indiske hav !

Det indiske hav er stort og langt. Siste oppdatering var fra Cokos Keeling 2000nm vest fra Darwin i Australia. Turen dit gikk fint , med unntak av uhellet med styrevaieren som røk. Slik går det når latskapen og unnfallenheten får råde. Jeg tenkte jo tanken om å bytte dem ut allerede på New Zealand men regnet med /håpet på at de skulle holde. En liten lærepenge ble det!! Vi ble på Cocos i 10 dager og koste oss stort, en nydelig plass, stabile vindforhold og en særlig god ankringsplass.

Fra Cocos dro vi 1600 nm vest-nordvestover til Chagos. Fra 13 grader syd til de litt mer ustabile breddegraden nærmere equator,- til 5 grader syd. Seilasen var fin stabil sydøstpassat med 15-20 knop dag etter dag og det siste døgnet for motor før vi rundet inn i atollen Salomon Atoll i Chagos Arkipelet. Engelsk territorium som administreres med en viss form for kompliserende byråkrati. Ca 2 måneder i forveien må man søke om cruisingpermit og betale £100.

Dramatikk i paradis.
Vi fant en fin ankringsplass i le av to koralløyer på en sandbanke. Totalt var vi 6 båter,- 3 amerikanske, en fransk , en hollandsk og en norsk. Den tredje dagen ble himmelen med ett svart og i løpet av 20 minutter var stormen over oss. Vi kjørte motor mot været med ankeret ute og lå og balanserte side om side i et forferdelig uvær og med vind mellom 50 og 55 knop. Bølgende bygde seg opp over sandbanken og baugen var langt under vann i hver bølge og fosset over dekk. I 5 timer varte det før vinden dreide og avtok. Det var ingen hyggelig opplevelse med revet 100 m rett bak hekken. Den ene amerkanske båten røk ankerkjettingen og greide med nød og neppe å komme seg vekk fra revet. Den franske båtens anker løsnet, han fikk ikke startet motoren og den ble kastet på revet og ble totalvrak i løpet av noen timer.

Etter ytterligere noen timer var vinden tilbake på sydøst og solen skinte. Chagos er en fantastisk idyll men en utfordrende ankringsplass. Vi ble der i 9 dager.

Mot Madagaskar
Fra Chagos er det ca 1600 nm til Madagaskar. Det var lite vind på Chagos så vi valgte å gå rett syd til vi fant stabile passatvinder. Disse fant vi rundt 8 grader syd og kursen ble lagt rett vest mot Saya-banken på den undersjøiske ryggen som strekker seg sydover fra Maldivene mot Mauritsius. Her er sjøen uregelmessig og havet meget strømfylt. Vi hadde hatt rolige vindforhold den første uka men den siste uka mot Madagaskar fikk vi opp farta. I masse medstrøm og frisk sydøst rundet vi nordspissen av Madagaskar etter ca 11 døgn ut fra Chagos.

Vi fant fin ankringsplass på Nosy Mitsio en øy med primitive landsbyer langs strendene i hver bukt. Utriggerkanoene kom ut og tilbød ferske varer. Etter 2 måneder i havet kjøpte vi egg, languster, papaya og bananer. Alt var duket for et herremåltid. Etter 2 døgn her gikk vi til Nosy Komba for å fylle vann og deretter til Hellville på Nosy Be.

Hellville
Her klarerte vi inn, fikk ordnet papirene og var klare til å ta imot Harald Aaneby fra Nittedal, tidligere kollega av skipperen og med masse seilerfaring fra egen båt. Hellville er preget av en delvis forfallen fransk kolonistil, en gryende turistaktivitet, fattigdom, slumområder men hyggelige og vennlige mennesker samt en stor flåte av Renault 4 –taxier. Et pulserende og fargerikt folkeliv gir trøkk og spenning. Et spennende og artig besøk.

Til Cape Town
Nå gjenstår 2250 nm til Cap Town. Hvordan disse skal seiles har vi lurt litt på men har omsider landet på en strategi om å krysse rett vest til Afrikakysten og følge Mosambique-kysten ned til Durban i Syd Afrika. Hvordan dette gikk skal du få høre om når vi er fremme i SydAfrika om ca 3 uker. Inntil da ha det bra.

Og mange hilsner fra Harald, Sindre og Terje om bord i Villvind.