Straalende seiling!
Rundt hjoernet kom vi en tidlig morgen for en sval lett bris som etterhvert frisket paa og gav oss flott skyv de foerste tre dagene. Etterhvert roet vinden seg paa omtrent 15 knop og etter 12 doegn var vi fremme paa St.Helena uten aa ha roert seilene. Den stabile sydoest-passaten gav oss en meget behagelig reise. Det siste doegnet reduserte vi seilfoeringen for aa komme fram i dagslys.
Den vennlige oya!
Vi ligger ankret paa 15 meters dybde utenfor festningsmuren i Jamestown, hovedbyen paa St.Helena. Totalt bor det ca 4000 mennesker her. Disse er utrolig vennlige og pratsomme og vil slaa av en prat for aa vite hvem vi er og hvor vi kommer fra osv. Jeg har aldri noe annet sed foelt meg saa velkommen som her. St. Helena ble oppdaget av portugiserne i 1502 og engelskmennene etablerte seg her paa midten av 1600 tallet aa befestet oya med murer og kanonstillinger. I gamle dager laa St.Helena meget strategisk til med bl.a tilgang til ferskvann. Siden har oya vaert engelsk.
Napoleons eksil !
Vi har vaert turister og sett Napoleons hus hvor han satt i eksil fra 1815 til 1821 naer han doede.
Vi har slitt oss opp Jacobstien. En trapp paa 700 trinn rett opp en bratt fjellside paa 350 meter. Naturen her er meget variert fra oerken-pregede flatland paa toppen av oya, dype alpine ravine-formasjoner og frodige gressganger med mango og mange slags frukttraer. Inntil 1960 tallet dyrket man flax (hampeplanter) for produksjon av hampetau. De hadde 4 moeller som naa alle er lagt ned.
Spor etter noerske sjoemenn!
Her en kveld var vi innom en pub "White Horse". Her kom vi i prat med Danny som hadde norsk far. Det var han helt sikker paa. Men moren til Danny var ikke helt sikke paa hva han het, men mente det var Hans. Som du skjoenner hadde Danny aldri moedt sin far og hans mor kun den ene gangen under krigen !!!!!!
Vi koser oss stort, bader i klart atlanterhav som holder ca 24 grader og forbereder neste etappe som gaar til Tobago i Karibien med muligens en lite stopp pa Ascension underveis. Til Tobago er det 3700nm, vi skal krysse stillebeltet og finne nordoest-passaten underveis. Inntil vi hoeres igjen ha det bra, kjoer pent det kan vaere glatt !
Mange hilsner fra
Dag, Hans og Terje
SV Villvind pt Jamestown, St. Helena.
mandag 2. februar 2009
tirsdag 13. januar 2009
Bare rundt hjørnet og deretter strake veien hjem !!!!
Hjørnet er i dette tilfellet Kapp Det Gode Håp (KdgH), eller som de lokale her i False Bay sier; Cape of Storms. På bildet ser du ”hjørnet” under rolige forhold og en strålende solnedgang rett før jul da vi ankom False Bay og Simonstown.
Nytt mannskap
Om bord i Villvind befinner det seg nå nytt mannskap, Hans Aker fra Fredrikstad og Dag Strøm-Rasmussen fra Halden har mønstret på med kremer og salver for en kontrollert tilvenning til sommersolens herjinger på hvitskurte kroppsflater. Både Dag og Hans har begge seilerfaring så det holder og egne båter, hhv Comfortina 35 og - 42. Begge skal seile med helt til den engelske kanal bare avbrutt av et 14 dagers eget charteropplegg med besøkende familier i Karibien. Preken og historieutvekslingene er allerede godt i gang.
Jordomseilingens korteste etappe
Som planlagt tok vi Villvind på slipp den 5.januar og satte den ut igjen den 9.,- nymalt ren og fin. For å ta båter opp- og ut av vannet bruker de en travellift som de kjører ut i vannet til båten flyter, hvoretter man bakker videre for egen motor. En båtlengde lengre ut, er det to skjær, med 5 meter mellom. Her må man treffe riktig. Med en liten kuling i ryggen gruet jeg meg litt for den utgangen. Det var bare det at motoren ikke ville starte. For andre gang, første gangen var i Belgia våren 2006, streiket releet til starteren. Vi måtte taues akterover ca 2 båtlengder før vinden blåste oss inn mot en fin ledig langskipsplass. Så der lå vi da,- etter en etappe på ca 40 meter! Vi valgte likevel å feire etappen med ankerdram og øl. Nå er Chris satt på jobben, starteren og releet er tatt ut og jeg håper den er reparert i løpet av noen dager.
……og en lang en !
Her en kveld kom det inn en kanadisk båt som hadde seilt non-stop fra New York til Simonstown og vært ute i 71 dager. Det er klart at da er ikke 40 meter noe å snakke om !
Det vennlige hav!
Sør Atlanteren er det ene store havområdet som ikke på noen tid av året hjemsøkes av orkaner, tyfoner eller hurricanes og følgelig kan beseiles hele året. Problemet er at det heller er for lite vind enn for mye. Det man ønsker å gjøre i ”andre enden” blir bestemmende for når man drar. Vi planlegger å dra ca 15.januar. Vi vil bruke i underkant av 2 uker på de 1750 nm til St.Helena. Deretter er det ca 700nm (5 dager) til Ascension før vi legger ut på den 3000 nm (3 uker) lange etappen til Tobago hvor vi ankommer ca 1.mars. Og før det hører du neppe fra oss !
Norske frisører holder ikke mål ?
Hjemme har jeg vært trofast mot Paul som har klipt håret mitt i 40 år. Etter å besøkt afrikanske frisørsalonger hvor vakre negresser danser rundt deg med saksa hvinende i solblekt hår til rytmer av eksotisk afrikansk musikk har Paul og jeg absolutt noe å snakke om når jeg kommer hjem. Kanskje rekker jeg en klipp til før jeg drar!!
Ha det bra så lenge til du hører fra oss fra Karibien. (PS! Releet er ok igjen og motoren i orden.)
Mange hilsner fra
Dag, Hans og Terje !
Dag, Hans og Terje !
tirsdag 9. desember 2008
Ikke mere seiling i år - juleferie i Cape Town!
Endelig framme i Cape Town
False Bay Yacht Club i Simonstown har av de fleste vi har snakket med blitt anbefalt som en utmerket havn for et lengre Sør-Afrika opphold. Byen som ligger i False Bay, 12 nm nord for Kapp det Gode Håp, huser landets eneste flåtebase. Marinaen med slipp og seilklubben skal være hjemmehavnen vår inntil vi forlater Sør Afrika i midten av januar.
False Bay Yacht Club i Simonstown har av de fleste vi har snakket med blitt anbefalt som en utmerket havn for et lengre Sør-Afrika opphold. Byen som ligger i False Bay, 12 nm nord for Kapp det Gode Håp, huser landets eneste flåtebase. Marinaen med slipp og seilklubben skal være hjemmehavnen vår inntil vi forlater Sør Afrika i midten av januar.
Slutt for i år
Siden vi forlot NZ i midten av mai har vi seilt ca 10 000 nm. Vi har besøkt Vanuatu, Australia, Great Barrier Reef, Cookos Keeling, Chagos, Madagaskar og unnagjort den sagnomsuste Sørafrika-kysten. Opplevelsene og minnene står stablet i hauger. Nå er det tid for juleferie, fordøying av inntrykk og ikke minst juleferie sammen med Berit og Mats.
Nok en gang skal Villvinds indretjeneste bringes opp på ”konenivå”, supplert med juleren-gjøringens særlige krav. Dommen faller om noen dager.
Sør-Afrika’s sørøstkyst
Kyststrekningen mellom Durban og Cape Town er berømt for sin uforutsigbarhet, Agulhas-strømmen og umeldte lavtrykk. Vi var spente på hva som ville vente oss. Mellom Durban og Cape Town, en strekning på ca 800 nm, er det i praksis 3 havner, East London, Port Elizabeth, og Mossel Bay. På den siste etappen skulle vi endatil runde Cape Aghulhas, det afrikanske kontinentets sydligste punkt. Vi tok oss god tid i hver havn og studerte værmeldingene med nitid grundighet og dro videre når barometret stod høyt og vinden med. Vi var heldige. Vi har hatt en strålende tur uten problemer. Mellom Durban og Port Elizabeth satte vi fartsrekord, 252 nm i løpet av 24 timer. Agulhas strømmen gav oss et skikkelig dytt og fartsmåleren viste mellom 11 og 13 knop i timevis. Heller for lite vind enn for mye. Kapp Agulhas rundet vi i en stigende morgensol for motor på flatt vann. Han synes rettferdigheten var ulikt fordelt den sydafrikanske seileren som først så kappet etter sin 8.passage.
Mannskapsbytte
Harald og Sindre mønstrer av her i Cape Town. Sindre etter 4 måneder fra Darwin og Harald etter 2 måneder fra Nosy Bee på Madagaskar. Gutta kommer rett hjem til tjukkeste jule-feiringa i sandaler og kortbukse,- solsvidde på isse og legger. Overgangen kan neppe bli større. Ta pent i mot dem!
Berit og Mats skal feire julen i Cape Town i år. Det ser skipperen fram til.
Den 5. januar skal båten på slipp for å rengjøres og stoffes. Den 7. januar kommer Hans fra Fredrikstad og Dag fra Halden om bord, østfoldinger med egen båt og masse seilerfaring. En sarping ville vel ha blitt mobba over bord, derfor er det ingen sarpinger med på denne etappen.!!! Endelig skal det bli litt preking igjen!
To havkryss igjen ….
Fra Cape Town til Moss er det ca 9500 nm. Underveis skal vi stoppe på St.Helena. Vi skal tilbringe et par måneder i Karibien før vi seiler derfra i begynnelsen av mai via Azorene til den engelske kanal hvor vi planlegger å ankomme i midten av juni. Hvordan dette forløp skal vi komme tilbake til.
Ha en riktig god jul og kos deg med mat og drikke. Godt Nyttår. Stay tuned!
Mange hilsner fra mannskapet om bord i Villvind.
mandag 3. november 2008
Variert seiling i Mosambique kanalen!
Til Syd Afrika
Til Syd Afrika kommer man ikke ”gratis” sies det. For Harald, Sindre og skipperen og andre som kommer seilende, betyr det at man må påregne noen ekstra strabaser, kulinger eller andre uforutsette overraskelser som gjør seilingen ekstra krevende! Dette gjelder om man velger ruta syd for Madagaskar eller går gjennom Mosambique kanalen.
Vi hadde valgt å besøke Madagaskar og den atraktive delen av landet i nordvest. Vi måtte derfor seile Mosambique-kanalen ned til Syd Afrika. Vi var usikre på hvilken rute vi skulle velge. Skulle vi: 1) holde oss på Madagaskar-siden så langt syd som mulig og derfra krysse rett over til Syd Afrika, eller 2) skulle vi gå diogonalt i hele kanalens lengde eller 3) skulle vi gå korteste vei over til Mosambique-kysten og følge kysten hele veien ned til Richards Bay i Syd Afrika. Seilasen var ca 1500 nm.
Etter et flammende og velbegrunnet innlegg fra en sydafrikansk seiler som hadde seilt kanalen en rekke ganger tidligere var all tvil feid til side og alternativ 3 skulle følges.
Fra Nosy Komba
Etter å ha fylt tankene med kanner fra landsbyens vannpost stakk vi til havs søndag den 19.oktober. De første dagene var det lite vind og vi brukte 3 døgn på 300 nm ned til Cape St.Andre hvor vi slapp land og krysset over mot Mosambique-kysten. Ettersom vi nærmet oss kysten kunne vi stå opp mot vinden som gradvis dreide fra SSØ til ØSØ. Vi var dessuten kommet inn i Agulhas –strømmen . Den setter mellom 2-5 knop hele kysten nedover og gir god skyv.
Kuling mot strøm.
Det som er litt ugreit med å seile i denne strømmen er når man utsettes for de såkalte ”coastal lows” ,- lavtrykk som kommer opp langs kysten og setter opp kraftig sydvestlig vind vanligvis med kuling styrke. Er man da så uheldig å være midt i strømmen kan en meget ubehagelig seilas påregnes. Enkelte steder er det direkte farlig i slike situasjoner. I kystkartet for kysten fra Richards Bay og sydover står det å lese:
"Abnormal Waves, up to 20 meters high,
preceded by a deep trough, may be
encountered. These occur mainly to
seaward of the continental shelf,…….."
Strategien er derfor i slike situasjoner å komme seg inn på grunt vann, kloss i kysten innenfor 200 favners grensen. Vi hadde gleden av å møte et slikt lavtrykk. Heldigvis var vi stort sett forbi og innenfor strømmen da sydvesten sprang opp. Og vi var nesten inne ved munningen av Zambesifloden før vi slo oss ut igjen. I løpet av natten dreide vinden til SØ og vi kunne igjen stå sydvestover langs kysten. Nå fulgte 3 fine døgn med strålende seilas før vi skulle møte et nytt lavtrykk i det vi nærmet oss Richards Bay. Værvarslingen er meget godt utviklet for kysten og vi visste hele tiden hva som ventet oss. Vi motorseilet det siste døgnet og hoppet og spratt gjennom strømbeltet med 7 knops fart. Selv om vind og bølger var rett i mot, satte strømmen sydover med 5 knop. Mellomvantet på babord side i riggen røk og må repareres.
Richards Bay
RB er verdens største utskipningshavn av kull og SydAfrikas største havn. Den er nærmest parkmessig anlagt med badestrender, marinaer, seilklubber, kanaler, øyer og svært velmerket og organisert. Kullet merker man ikke noe til. Her sjekket vi inn og satte til livs en skikkelig biff etter 12 døgn fra Nosy Komba på Madagaskar.
Til Cape Town
Vi blir her en 3-4 dager og fortsetter deretter til Durban hvor vi blir en ukes tid og er turister. Deretter skal vi hoppe langs kysten innimellom ”the coastal lows” i medstrøm og medvind. I Cape Town skal vi være en gang mellom 5. og 10. desember.
Da ønsker mannskapet om bord i Villvind deg en fortsatt god senhøst med barfrost og piggdekk. Selv koser vi oss i kortbukse, barbeint og imøteser den sydlige halvkules sommer i sub-tropiske farvann.
Mange hilsner Sindre, Harald og Terje !
Til Syd Afrika kommer man ikke ”gratis” sies det. For Harald, Sindre og skipperen og andre som kommer seilende, betyr det at man må påregne noen ekstra strabaser, kulinger eller andre uforutsette overraskelser som gjør seilingen ekstra krevende! Dette gjelder om man velger ruta syd for Madagaskar eller går gjennom Mosambique kanalen.
Vi hadde valgt å besøke Madagaskar og den atraktive delen av landet i nordvest. Vi måtte derfor seile Mosambique-kanalen ned til Syd Afrika. Vi var usikre på hvilken rute vi skulle velge. Skulle vi: 1) holde oss på Madagaskar-siden så langt syd som mulig og derfra krysse rett over til Syd Afrika, eller 2) skulle vi gå diogonalt i hele kanalens lengde eller 3) skulle vi gå korteste vei over til Mosambique-kysten og følge kysten hele veien ned til Richards Bay i Syd Afrika. Seilasen var ca 1500 nm.
Etter et flammende og velbegrunnet innlegg fra en sydafrikansk seiler som hadde seilt kanalen en rekke ganger tidligere var all tvil feid til side og alternativ 3 skulle følges.
Fra Nosy Komba
Etter å ha fylt tankene med kanner fra landsbyens vannpost stakk vi til havs søndag den 19.oktober. De første dagene var det lite vind og vi brukte 3 døgn på 300 nm ned til Cape St.Andre hvor vi slapp land og krysset over mot Mosambique-kysten. Ettersom vi nærmet oss kysten kunne vi stå opp mot vinden som gradvis dreide fra SSØ til ØSØ. Vi var dessuten kommet inn i Agulhas –strømmen . Den setter mellom 2-5 knop hele kysten nedover og gir god skyv.
Kuling mot strøm.
Det som er litt ugreit med å seile i denne strømmen er når man utsettes for de såkalte ”coastal lows” ,- lavtrykk som kommer opp langs kysten og setter opp kraftig sydvestlig vind vanligvis med kuling styrke. Er man da så uheldig å være midt i strømmen kan en meget ubehagelig seilas påregnes. Enkelte steder er det direkte farlig i slike situasjoner. I kystkartet for kysten fra Richards Bay og sydover står det å lese:
"Abnormal Waves, up to 20 meters high,
preceded by a deep trough, may be
encountered. These occur mainly to
seaward of the continental shelf,…….."
Strategien er derfor i slike situasjoner å komme seg inn på grunt vann, kloss i kysten innenfor 200 favners grensen. Vi hadde gleden av å møte et slikt lavtrykk. Heldigvis var vi stort sett forbi og innenfor strømmen da sydvesten sprang opp. Og vi var nesten inne ved munningen av Zambesifloden før vi slo oss ut igjen. I løpet av natten dreide vinden til SØ og vi kunne igjen stå sydvestover langs kysten. Nå fulgte 3 fine døgn med strålende seilas før vi skulle møte et nytt lavtrykk i det vi nærmet oss Richards Bay. Værvarslingen er meget godt utviklet for kysten og vi visste hele tiden hva som ventet oss. Vi motorseilet det siste døgnet og hoppet og spratt gjennom strømbeltet med 7 knops fart. Selv om vind og bølger var rett i mot, satte strømmen sydover med 5 knop. Mellomvantet på babord side i riggen røk og må repareres.
Richards Bay
RB er verdens største utskipningshavn av kull og SydAfrikas største havn. Den er nærmest parkmessig anlagt med badestrender, marinaer, seilklubber, kanaler, øyer og svært velmerket og organisert. Kullet merker man ikke noe til. Her sjekket vi inn og satte til livs en skikkelig biff etter 12 døgn fra Nosy Komba på Madagaskar.
Til Cape Town
Vi blir her en 3-4 dager og fortsetter deretter til Durban hvor vi blir en ukes tid og er turister. Deretter skal vi hoppe langs kysten innimellom ”the coastal lows” i medstrøm og medvind. I Cape Town skal vi være en gang mellom 5. og 10. desember.
Da ønsker mannskapet om bord i Villvind deg en fortsatt god senhøst med barfrost og piggdekk. Selv koser vi oss i kortbukse, barbeint og imøteser den sydlige halvkules sommer i sub-tropiske farvann.
Mange hilsner Sindre, Harald og Terje !
torsdag 16. oktober 2008
Over det Indiske hav !
Det indiske hav !
Det indiske hav er stort og langt. Siste oppdatering var fra Cokos Keeling 2000nm vest fra Darwin i Australia. Turen dit gikk fint , med unntak av uhellet med styrevaieren som røk. Slik går det når latskapen og unnfallenheten får råde. Jeg tenkte jo tanken om å bytte dem ut allerede på New Zealand men regnet med /håpet på at de skulle holde. En liten lærepenge ble det!! Vi ble på Cocos i 10 dager og koste oss stort, en nydelig plass, stabile vindforhold og en særlig god ankringsplass.
Det indiske hav er stort og langt. Siste oppdatering var fra Cokos Keeling 2000nm vest fra Darwin i Australia. Turen dit gikk fint , med unntak av uhellet med styrevaieren som røk. Slik går det når latskapen og unnfallenheten får råde. Jeg tenkte jo tanken om å bytte dem ut allerede på New Zealand men regnet med /håpet på at de skulle holde. En liten lærepenge ble det!! Vi ble på Cocos i 10 dager og koste oss stort, en nydelig plass, stabile vindforhold og en særlig god ankringsplass.
Fra Cocos dro vi 1600 nm vest-nordvestover til Chagos. Fra 13 grader syd til de litt mer ustabile breddegraden nærmere equator,- til 5 grader syd. Seilasen var fin stabil sydøstpassat med 15-20 knop dag etter dag og det siste døgnet for motor før vi rundet inn i atollen Salomon Atoll i Chagos Arkipelet. Engelsk territorium som administreres med en viss form for kompliserende byråkrati. Ca 2 måneder i forveien må man søke om cruisingpermit og betale £100.
Dramatikk i paradis.
Vi fant en fin ankringsplass i le av to koralløyer på en sandbanke. Totalt var vi 6 båter,- 3 amerikanske, en fransk , en hollandsk og en norsk. Den tredje dagen ble himmelen med ett svart og i løpet av 20 minutter var stormen over oss. Vi kjørte motor mot været med ankeret ute og lå og balanserte side om side i et forferdelig uvær og med vind mellom 50 og 55 knop. Bølgende bygde seg opp over sandbanken og baugen var langt under vann i hver bølge og fosset over dekk. I 5 timer varte det før vinden dreide og avtok. Det var ingen hyggelig opplevelse med revet 100 m rett bak hekken. Den ene amerkanske båten røk ankerkjettingen og greide med nød og neppe å komme seg vekk fra revet. Den franske båtens anker løsnet, han fikk ikke startet motoren og den ble kastet på revet og ble totalvrak i løpet av noen timer.
Etter ytterligere noen timer var vinden tilbake på sydøst og solen skinte. Chagos er en fantastisk idyll men en utfordrende ankringsplass. Vi ble der i 9 dager.
Mot Madagaskar
Fra Chagos er det ca 1600 nm til Madagaskar. Det var lite vind på Chagos så vi valgte å gå rett syd til vi fant stabile passatvinder. Disse fant vi rundt 8 grader syd og kursen ble lagt rett vest mot Saya-banken på den undersjøiske ryggen som strekker seg sydover fra Maldivene mot Mauritsius. Her er sjøen uregelmessig og havet meget strømfylt. Vi hadde hatt rolige vindforhold den første uka men den siste uka mot Madagaskar fikk vi opp farta. I masse medstrøm og frisk sydøst rundet vi nordspissen av Madagaskar etter ca 11 døgn ut fra Chagos.
Vi fant fin ankringsplass på Nosy Mitsio en øy med primitive landsbyer langs strendene i hver bukt. Utriggerkanoene kom ut og tilbød ferske varer. Etter 2 måneder i havet kjøpte vi egg, languster, papaya og bananer. Alt var duket for et herremåltid. Etter 2 døgn her gikk vi til Nosy Komba for å fylle vann og deretter til Hellville på Nosy Be.
Hellville
Her klarerte vi inn, fikk ordnet papirene og var klare til å ta imot Harald Aaneby fra Nittedal, tidligere kollega av skipperen og med masse seilerfaring fra egen båt. Hellville er preget av en delvis forfallen fransk kolonistil, en gryende turistaktivitet, fattigdom, slumområder men hyggelige og vennlige mennesker samt en stor flåte av Renault 4 –taxier. Et pulserende og fargerikt folkeliv gir trøkk og spenning. Et spennende og artig besøk.
Til Cape Town
Nå gjenstår 2250 nm til Cap Town. Hvordan disse skal seiles har vi lurt litt på men har omsider landet på en strategi om å krysse rett vest til Afrikakysten og følge Mosambique-kysten ned til Durban i Syd Afrika. Hvordan dette gikk skal du få høre om når vi er fremme i SydAfrika om ca 3 uker. Inntil da ha det bra.
Og mange hilsner fra Harald, Sindre og Terje om bord i Villvind.
søndag 31. august 2008
VILLVIND PAA COCOS KEELING
Cocos Keeling !
Midt i det indiske hav ligger Cocos Keeling. 2000 nautiske mil vest fra Australia og 3000 natiske mil oest for Madagaskar. Australsk territorium. En atoll omkring ca 5 nm i diameter og en bosetning paa 2 av oyene og totalt bebodd av ca 600 mennesker.
Vi er naa kommet vel fram til Cocos Keeling etter noyaktig 14 dager fra Darwin. Vi hadde en straalende overseiling med forhold omtrent som de vi hadde fra Cape York til Darwin.
Vi hadde et lite uhell i 3 dognet ut fra Darwin. Styrevaijeren til roret roek. Vi loeste det ved at autopiloten overtok styringen. Vi demonterte hele styresystemet med pidestall og elekronikk. Tok ny vajer fra rekka langs baaten. Satte alt sammen igjen og na er alt som nytt. Cockpiten saa ut som et lite mekanisk verksted. Vi startet paa reperasjonen den 4 dagen kl 0800 og kl 1700 paa ettermiddagen var alt iorden igjen.
Cocos Keeling er et helt fantastisk sted. En nydelig ankringsplass bak en palmeoy, Masse vennligsinnet hai i vannet store rokker og masse skilpadder. Vi blir her en 10 dagers tid foer vi fortsetter til Chagos. Der er det ikke noe mail samband saa du hoerer ikke noe fra oss foer midten av oktober naar vi ankommer Nosy Bee paa Madagaskar.
Ha det bra saa lenge !
Mange hilsner fra Sindre og Terje ombord i Villvind
Midt i det indiske hav ligger Cocos Keeling. 2000 nautiske mil vest fra Australia og 3000 natiske mil oest for Madagaskar. Australsk territorium. En atoll omkring ca 5 nm i diameter og en bosetning paa 2 av oyene og totalt bebodd av ca 600 mennesker.
Vi er naa kommet vel fram til Cocos Keeling etter noyaktig 14 dager fra Darwin. Vi hadde en straalende overseiling med forhold omtrent som de vi hadde fra Cape York til Darwin.
Vi hadde et lite uhell i 3 dognet ut fra Darwin. Styrevaijeren til roret roek. Vi loeste det ved at autopiloten overtok styringen. Vi demonterte hele styresystemet med pidestall og elekronikk. Tok ny vajer fra rekka langs baaten. Satte alt sammen igjen og na er alt som nytt. Cockpiten saa ut som et lite mekanisk verksted. Vi startet paa reperasjonen den 4 dagen kl 0800 og kl 1700 paa ettermiddagen var alt iorden igjen.
Cocos Keeling er et helt fantastisk sted. En nydelig ankringsplass bak en palmeoy, Masse vennligsinnet hai i vannet store rokker og masse skilpadder. Vi blir her en 10 dagers tid foer vi fortsetter til Chagos. Der er det ikke noe mail samband saa du hoerer ikke noe fra oss foer midten av oktober naar vi ankommer Nosy Bee paa Madagaskar.
Ha det bra saa lenge !
Mange hilsner fra Sindre og Terje ombord i Villvind
lørdag 2. august 2008
Fra Cairns til Darwin ,- ad dundas !!!
Fra Cairns til Darwin,- ad Dundas !!
Vi er nå kommet til Darwin, nordvest i Australia, etter ca 1400 nm seilas langs Queenslands østkyst rundt Cape York, gjennom Torresstredet og Arafura Sea, via Dundas Strait.
The Great Barrier Reef.
Svein og jeg hadde klargjort Villvind etter alle kunstens regler og hadde brakt all indretjeneste opp på ”konenivå” og stod klare på Cairns flyplass når dronningene ankom den 22. juni. Cairns er sentrum for turistaktiviteter på revet og bærer preg av dette. Vi ruslet rundt og var turister noen dager, provianterte for 2 måneder og kastet loss for seilasen nordover til Cape York. Dit var det 600nm. I Cairns–området hadde man påvist uønsket oppblomstring av asiatiske muslingarter som man ikke ønsket i australske farvann. Dette skulle vi merke senere.
Det er ca 2,5 meter tidevann langs kysten og i trange partier og over sandbanker må man ta hensyn til dette. Svein og Tone skulle være med en 10 dagers tid og vi hadde en hyggelig seilas med moderate vinder opp til Port Douglas og Cooktown hvor de mønstret av. I Port Douglas dro vi på jolletur opp elva og så 3 krokodiller, 2 på ca 3 meter og mor selv som var betydelig større. Saltvannskrokodillene kan bli opp til 7 m og skal ikke spøkes med.
The Great Barrier Reef.
Svein og jeg hadde klargjort Villvind etter alle kunstens regler og hadde brakt all indretjeneste opp på ”konenivå” og stod klare på Cairns flyplass når dronningene ankom den 22. juni. Cairns er sentrum for turistaktiviteter på revet og bærer preg av dette. Vi ruslet rundt og var turister noen dager, provianterte for 2 måneder og kastet loss for seilasen nordover til Cape York. Dit var det 600nm. I Cairns–området hadde man påvist uønsket oppblomstring av asiatiske muslingarter som man ikke ønsket i australske farvann. Dette skulle vi merke senere.
Det er ca 2,5 meter tidevann langs kysten og i trange partier og over sandbanker må man ta hensyn til dette. Svein og Tone skulle være med en 10 dagers tid og vi hadde en hyggelig seilas med moderate vinder opp til Port Douglas og Cooktown hvor de mønstret av. I Port Douglas dro vi på jolletur opp elva og så 3 krokodiller, 2 på ca 3 meter og mor selv som var betydelig større. Saltvannskrokodillene kan bli opp til 7 m og skal ikke spøkes med.
Cooktown
Cooktown er sivilisasjonens utpost, den nordligste byen på reisen oppover Queenslandskysten. Egentlig ikke noen by heller, men mer en cowboy-landsby med en spesiell rustikk og røff stil. Gatene var fulle av,- ikke hester, men av nedstøvende svære 4-hjulstrekkere i pickupversjon med winsj, strømaggregat og luftinntak til motoren i ”pipe over tak”. Cooktown er kjent for to ting. I 1770 søkte James Cook opp Endeavour-river for å reparere ”Endeavour” etter a ha nesten forlist på et rev utenfor kysten. Han ble der i 4 måneder. Stedet forsøkte på alle måter å profitere på Cooks opphold for 240 år siden. I 1820 årene var Cooktown senter for gullrushet i Queensland og innpå 50.000 mennesker oppholdt seg i området de få årene dette varte. Selv gikk vi på grund i elvemunningen. En kraftig strøm og litt uoppmerksomhet satte oss pent og pyntelig på sandbanken. Vi kastet anker og la ut godt med kjetting. Vi konsentrerte oss heller om ankerdrammen. Da denne var vel fortært hadde et stigende tidevannet igjen brakt oss flott og vi svinget igjen fritt. Deretter fant vi en annen plass. Dagen etterpå kom en amerikansk båt og gjorde det samme og dagen før oss hadde en annen norsk båt prestert likedan. Så Endeavour-river gav sine besøkende båter en spesiell velkomst.
Seiling på The Great Barrier Reef.
Revet er verdens største sammenhengende revsystem og skjermer store deler av Australias østkyst fra korall-havet i øst. Det kan tydelig sees helt fra månen. I sør har det en avstand fra kysten på opptil 100nm mens avstanden mellom revet og fastlandet i nord reduseres til 1/3 av dette. Fra revets ytterkant og inn til fastlandet er det et sammenhengende flatt platå hvor vanndypden er mellom 15 og 25 meter. Over overflaten ser det ut som vi var midt på havet. Så vi på kartet, seilte vi i en labyrint av rev, sandbanker og lave mangroveøyer. Men seilingen var storartet. Vinden var alttid fra sørøst mellom 12 og 18 msek. Pga alt som befant seg like under havflaten fikk vi alltid sjøle og vi seilte unnavind hver dag i mellom 7 og 9 knop på praktisk talt flatt vann. Dag etter dag.
Vi ankret bak lave sandbanker (cays) som gav god le for sjøen, men som neste morgen var under vann når vi skulle videre. Noen eksotiske elvemunninger med tett mangroveskog og krokodiller på elvebredden gav det hele et spennende preg. I tillegg gav kysten gode ankringsforhold der hvor det stakk ut et nes østover.
Dyrelivet her er spesielt. I tillegg til saltvannskrokodillene så vi flere eksempler av sjøslanger, mange mil fra land. Disse var 3 m lange og 3-4 tommer tykke. Ingen attraksjon for samsvømming. Det vrimlet av skilpadder. Vi så sjøkuer( dugong) som gresser på bunden i de grunne buktene. Vi brukte 3 uker på Queenslandskysten. Selv om det bor svært få mennesker der og det moderne samfunns infrastruktur ikke er tilgjengelig (internett, telefon, radio, butikker, restauranter osv) er det et fantastisk seilområde i en stor ødemark.
Lizard Island
Utypisk for hele kysten,- er øya Lizard Island. Navnet har øya fått for sine store øgler som vi så mange av. De var opptil 1,5 m lange og ganske sky.
Lizard har et høyt fjell på 360 m som gav fine turmulighet og var et godt utkikkspunkt for å få oversikt over myriadene av rev utenfor. Bak Lizzard Island lå vi ankret på god sandbunn i 8 dager. Det samme gjorde James Cook i 1770 da han stod på toppen for å finne en farbar vei ut av rev-labyrinten. Her var det ikke krokodiller og vi kunne snorkle over storslagen korall blant hai og farverik fisk.
I fjor feiret vi vår bryllupsdag på Moorea i Fransk Polynesia. Denne gangen ble 32 års samklang markert om bord i Villvind sammen med Finn og Tove i Xanadu og Arne og Helen i svenske Yaghan.
Torresstredet og Arafura Sea
Cape York er det nordligste punktet i Australia. For de som ferdes på fire hjul så er dette det ultimate reisemålet hvis du er villig til å passere elveleier og fjellpartier, sumpområder og reinskog på veier som ikke er veier. Selv rundet vi kappet i en liten kuling, sol og platt lens.
Deretter seilte vi rett vest ut i Endeavour-kanalen og sydvestover til en liten bosetning som heter Seisa. Her var det muligheter til å få handlet litt ferskvarer og etterfylt ferskvann på tankene. Queensland og Norhtern Territories er aboriginer-land. Australias urbefolkning hevdes å være verdens eldste og har levd på dette kontinentet i mellom 25-80.000 år ! Seisa er et område hvor australiere, torres-islanders og aboriginere lever side om side. Vi forstod at spenninger mellom aboriginere og australiere finnes, særlig på grunn av de sosiale støtteordningene som den førstnevnte gruppen eksklusivt nyter godt av. Aboriginerne er australias dårlige samvittighet. Når de første europere slo seg ned her var det anslått å finnes ca 1 mill av dem, spredt over dette veldige kontinentet. I mellomkrigstiden var de redusert til under 50.000 og var betraktet som et døende folk. I dag teller de drøye 300.000. De er fremdeles særlig utsatt for det moderne samfunns mange onder og en gjennomsnittlig aboriginer har 15 års lavere levealder enn en australier. Aboriginer-kunst og -tradisjoner spiller en stor rolle i hvordan Australia presenterer seg som turistnasjon, - paradoksalt nok.
Darwin
Darwin er en moderne by med ca 75000 innb. Her kan man få all den hjelp man trenger dersom det er ting som må utbedres på båten. Det er velfylte moderne supermarkeder for den forestående provianteringen. I Darwin fikk vi plass i en sluselukket marina omkranset av flotte restauranter og luksusboligene omkranser hele bassenget. Det er opptil 8 meters tidevann her så en marina av denne typen er ganske behagelig. Vi nyter denne ”ankringsplassen” i 2 uker før vi reiser videre.
Før vi kunne gå inn i en marina i Darwin måtte vi imidlertid ha en undervannsinspeksjon med desinfisering av alle saltvanns-systemene om bord. Motor, toalett og saltvannspumper i pentry. … fordi vi hadde vært i Cairns og var potensielle ”smittebærere”. Australia må være verdens mest regelstyrte og byråkratiske land ?
Underveis ble vi overfløyet av Customs-fly hver dag og måtte rapportere vår ferd. Her overvåkes vi kontinuerlig.
Neste etappe
Neste etappe blir en lang og spennende tur. Fra Darwin til Cape Town er det ca 7500nm. Underveis skal vi stoppe på Christmas Island , Cookos Keeling, Chagos og Madagaskar før vi ankommer Durban-området i Sør Afrika i første halvdel av november. Deretter tar vi sikte på å bruke 1 måned på etappen rundt kysten til Cape Town hvor vi feirer jul i år.
Mange hilsner
Fra Terje og Berit ombord i Villvind
Cooktown er sivilisasjonens utpost, den nordligste byen på reisen oppover Queenslandskysten. Egentlig ikke noen by heller, men mer en cowboy-landsby med en spesiell rustikk og røff stil. Gatene var fulle av,- ikke hester, men av nedstøvende svære 4-hjulstrekkere i pickupversjon med winsj, strømaggregat og luftinntak til motoren i ”pipe over tak”. Cooktown er kjent for to ting. I 1770 søkte James Cook opp Endeavour-river for å reparere ”Endeavour” etter a ha nesten forlist på et rev utenfor kysten. Han ble der i 4 måneder. Stedet forsøkte på alle måter å profitere på Cooks opphold for 240 år siden. I 1820 årene var Cooktown senter for gullrushet i Queensland og innpå 50.000 mennesker oppholdt seg i området de få årene dette varte. Selv gikk vi på grund i elvemunningen. En kraftig strøm og litt uoppmerksomhet satte oss pent og pyntelig på sandbanken. Vi kastet anker og la ut godt med kjetting. Vi konsentrerte oss heller om ankerdrammen. Da denne var vel fortært hadde et stigende tidevannet igjen brakt oss flott og vi svinget igjen fritt. Deretter fant vi en annen plass. Dagen etterpå kom en amerikansk båt og gjorde det samme og dagen før oss hadde en annen norsk båt prestert likedan. Så Endeavour-river gav sine besøkende båter en spesiell velkomst.
Seiling på The Great Barrier Reef.
Revet er verdens største sammenhengende revsystem og skjermer store deler av Australias østkyst fra korall-havet i øst. Det kan tydelig sees helt fra månen. I sør har det en avstand fra kysten på opptil 100nm mens avstanden mellom revet og fastlandet i nord reduseres til 1/3 av dette. Fra revets ytterkant og inn til fastlandet er det et sammenhengende flatt platå hvor vanndypden er mellom 15 og 25 meter. Over overflaten ser det ut som vi var midt på havet. Så vi på kartet, seilte vi i en labyrint av rev, sandbanker og lave mangroveøyer. Men seilingen var storartet. Vinden var alttid fra sørøst mellom 12 og 18 msek. Pga alt som befant seg like under havflaten fikk vi alltid sjøle og vi seilte unnavind hver dag i mellom 7 og 9 knop på praktisk talt flatt vann. Dag etter dag.
Vi ankret bak lave sandbanker (cays) som gav god le for sjøen, men som neste morgen var under vann når vi skulle videre. Noen eksotiske elvemunninger med tett mangroveskog og krokodiller på elvebredden gav det hele et spennende preg. I tillegg gav kysten gode ankringsforhold der hvor det stakk ut et nes østover.
Dyrelivet her er spesielt. I tillegg til saltvannskrokodillene så vi flere eksempler av sjøslanger, mange mil fra land. Disse var 3 m lange og 3-4 tommer tykke. Ingen attraksjon for samsvømming. Det vrimlet av skilpadder. Vi så sjøkuer( dugong) som gresser på bunden i de grunne buktene. Vi brukte 3 uker på Queenslandskysten. Selv om det bor svært få mennesker der og det moderne samfunns infrastruktur ikke er tilgjengelig (internett, telefon, radio, butikker, restauranter osv) er det et fantastisk seilområde i en stor ødemark.
Lizard Island
Utypisk for hele kysten,- er øya Lizard Island. Navnet har øya fått for sine store øgler som vi så mange av. De var opptil 1,5 m lange og ganske sky.
Lizard har et høyt fjell på 360 m som gav fine turmulighet og var et godt utkikkspunkt for å få oversikt over myriadene av rev utenfor. Bak Lizzard Island lå vi ankret på god sandbunn i 8 dager. Det samme gjorde James Cook i 1770 da han stod på toppen for å finne en farbar vei ut av rev-labyrinten. Her var det ikke krokodiller og vi kunne snorkle over storslagen korall blant hai og farverik fisk.
I fjor feiret vi vår bryllupsdag på Moorea i Fransk Polynesia. Denne gangen ble 32 års samklang markert om bord i Villvind sammen med Finn og Tove i Xanadu og Arne og Helen i svenske Yaghan.
Torresstredet og Arafura Sea
Cape York er det nordligste punktet i Australia. For de som ferdes på fire hjul så er dette det ultimate reisemålet hvis du er villig til å passere elveleier og fjellpartier, sumpområder og reinskog på veier som ikke er veier. Selv rundet vi kappet i en liten kuling, sol og platt lens.
Deretter seilte vi rett vest ut i Endeavour-kanalen og sydvestover til en liten bosetning som heter Seisa. Her var det muligheter til å få handlet litt ferskvarer og etterfylt ferskvann på tankene. Queensland og Norhtern Territories er aboriginer-land. Australias urbefolkning hevdes å være verdens eldste og har levd på dette kontinentet i mellom 25-80.000 år ! Seisa er et område hvor australiere, torres-islanders og aboriginere lever side om side. Vi forstod at spenninger mellom aboriginere og australiere finnes, særlig på grunn av de sosiale støtteordningene som den førstnevnte gruppen eksklusivt nyter godt av. Aboriginerne er australias dårlige samvittighet. Når de første europere slo seg ned her var det anslått å finnes ca 1 mill av dem, spredt over dette veldige kontinentet. I mellomkrigstiden var de redusert til under 50.000 og var betraktet som et døende folk. I dag teller de drøye 300.000. De er fremdeles særlig utsatt for det moderne samfunns mange onder og en gjennomsnittlig aboriginer har 15 års lavere levealder enn en australier. Aboriginer-kunst og -tradisjoner spiller en stor rolle i hvordan Australia presenterer seg som turistnasjon, - paradoksalt nok.
Darwin
Darwin er en moderne by med ca 75000 innb. Her kan man få all den hjelp man trenger dersom det er ting som må utbedres på båten. Det er velfylte moderne supermarkeder for den forestående provianteringen. I Darwin fikk vi plass i en sluselukket marina omkranset av flotte restauranter og luksusboligene omkranser hele bassenget. Det er opptil 8 meters tidevann her så en marina av denne typen er ganske behagelig. Vi nyter denne ”ankringsplassen” i 2 uker før vi reiser videre.
Før vi kunne gå inn i en marina i Darwin måtte vi imidlertid ha en undervannsinspeksjon med desinfisering av alle saltvanns-systemene om bord. Motor, toalett og saltvannspumper i pentry. … fordi vi hadde vært i Cairns og var potensielle ”smittebærere”. Australia må være verdens mest regelstyrte og byråkratiske land ?
Underveis ble vi overfløyet av Customs-fly hver dag og måtte rapportere vår ferd. Her overvåkes vi kontinuerlig.
Neste etappe
Neste etappe blir en lang og spennende tur. Fra Darwin til Cape Town er det ca 7500nm. Underveis skal vi stoppe på Christmas Island , Cookos Keeling, Chagos og Madagaskar før vi ankommer Durban-området i Sør Afrika i første halvdel av november. Deretter tar vi sikte på å bruke 1 måned på etappen rundt kysten til Cape Town hvor vi feirer jul i år.
Mange hilsner
Fra Terje og Berit ombord i Villvind
Abonner på:
Innlegg (Atom)