Ikke mere seiling i år - juleferie i Cape Town!

Endelig framme i Cape Town

False Bay Yacht Club i Simonstown har av de fleste vi har snakket med blitt anbefalt som en utmerket havn for et lengre Sør-Afrika opphold. Byen som ligger i False Bay, 12 nm nord for Kapp det Gode Håp, huser landets eneste flåtebase. Marinaen med slipp og seilklubben skal være hjemmehavnen vår inntil vi forlater Sør Afrika i midten av januar.

Slutt for i år
Siden vi forlot NZ i midten av mai har vi seilt ca 10 000 nm. Vi har besøkt Vanuatu, Australia, Great Barrier Reef, Cookos Keeling, Chagos, Madagaskar og unnagjort den sagnomsuste Sørafrika-kysten. Opplevelsene og minnene står stablet i hauger. Nå er det tid for juleferie, fordøying av inntrykk og ikke minst juleferie sammen med Berit og Mats.


Nok en gang skal Villvinds indretjeneste bringes opp på ”konenivå”, supplert med juleren-gjøringens særlige krav. Dommen faller om noen dager.

Sør-Afrika’s sørøstkyst
Kyststrekningen mellom Durban og Cape Town er berømt for sin uforutsigbarhet, Agulhas-strømmen og umeldte lavtrykk. Vi var spente på hva som ville vente oss. Mellom Durban og Cape Town, en strekning på ca 800 nm, er det i praksis 3 havner, East London, Port Elizabeth, og Mossel Bay. På den siste etappen skulle vi endatil runde Cape Aghulhas, det afrikanske kontinentets sydligste punkt. Vi tok oss god tid i hver havn og studerte værmeldingene med nitid grundighet og dro videre når barometret stod høyt og vinden med. Vi var heldige. Vi har hatt en strålende tur uten problemer. Mellom Durban og Port Elizabeth satte vi fartsrekord, 252 nm i løpet av 24 timer. Agulhas strømmen gav oss et skikkelig dytt og fartsmåleren viste mellom 11 og 13 knop i timevis. Heller for lite vind enn for mye. Kapp Agulhas rundet vi i en stigende morgensol for motor på flatt vann. Han synes rettferdigheten var ulikt fordelt den sydafrikanske seileren som først så kappet etter sin 8.passage.

Mannskapsbytte
Harald og Sindre mønstrer av her i Cape Town. Sindre etter 4 måneder fra Darwin og Harald etter 2 måneder fra Nosy Bee på Madagaskar. Gutta kommer rett hjem til tjukkeste jule-feiringa i sandaler og kortbukse,- solsvidde på isse og legger. Overgangen kan neppe bli større. Ta pent i mot dem!

Berit og Mats skal feire julen i Cape Town i år. Det ser skipperen fram til.

Den 5. januar skal båten på slipp for å rengjøres og stoffes. Den 7. januar kommer Hans fra Fredrikstad og Dag fra Halden om bord, østfoldinger med egen båt og masse seilerfaring. En sarping ville vel ha blitt mobba over bord, derfor er det ingen sarpinger med på denne etappen.!!! Endelig skal det bli litt preking igjen!


To havkryss igjen ….
Fra Cape Town til Moss er det ca 9500 nm. Underveis skal vi stoppe på St.Helena. Vi skal tilbringe et par måneder i Karibien før vi seiler derfra i begynnelsen av mai via Azorene til den engelske kanal hvor vi planlegger å ankomme i midten av juni. Hvordan dette forløp skal vi komme tilbake til.

Ha en riktig god jul og kos deg med mat og drikke. Godt Nyttår. Stay tuned!

Mange hilsner fra mannskapet om bord i Villvind.

Variert seiling i Mosambique kanalen!

Til Syd Afrika

Til Syd Afrika kommer man ikke ”gratis” sies det. For Harald, Sindre og skipperen og andre som kommer seilende, betyr det at man må påregne noen ekstra strabaser, kulinger eller andre uforutsette overraskelser som gjør seilingen ekstra krevende! Dette gjelder om man velger ruta syd for Madagaskar eller går gjennom Mosambique kanalen.

Vi hadde valgt å besøke Madagaskar og den atraktive delen av landet i nordvest. Vi måtte derfor seile Mosambique-kanalen ned til Syd Afrika. Vi var usikre på hvilken rute vi skulle velge. Skulle vi: 1) holde oss på Madagaskar-siden så langt syd som mulig og derfra krysse rett over til Syd Afrika, eller 2) skulle vi gå diogonalt i hele kanalens lengde eller 3) skulle vi gå korteste vei over til Mosambique-kysten og følge kysten hele veien ned til Richards Bay i Syd Afrika. Seilasen var ca 1500 nm.

Etter et flammende og velbegrunnet innlegg fra en sydafrikansk seiler som hadde seilt kanalen en rekke ganger tidligere var all tvil feid til side og alternativ 3 skulle følges.

Fra Nosy Komba
Etter å ha fylt tankene med kanner fra landsbyens vannpost stakk vi til havs søndag den 19.oktober. De første dagene var det lite vind og vi brukte 3 døgn på 300 nm ned til Cape St.Andre hvor vi slapp land og krysset over mot Mosambique-kysten. Ettersom vi nærmet oss kysten kunne vi stå opp mot vinden som gradvis dreide fra SSØ til ØSØ. Vi var dessuten kommet inn i Agulhas –strømmen . Den setter mellom 2-5 knop hele kysten nedover og gir god skyv.

Kuling mot strøm.
Det som er litt ugreit med å seile i denne strømmen er når man utsettes for de såkalte ”coastal lows” ,- lavtrykk som kommer opp langs kysten og setter opp kraftig sydvestlig vind vanligvis med kuling styrke. Er man da så uheldig å være midt i strømmen kan en meget ubehagelig seilas påregnes. Enkelte steder er det direkte farlig i slike situasjoner. I kystkartet for kysten fra Richards Bay og sydover står det å lese:

"Abnormal Waves, up to 20 meters high,
preceded by a deep trough, may be
encountered. These occur mainly to
seaward of the continental shelf,…….."

Strategien er derfor i slike situasjoner å komme seg inn på grunt vann, kloss i kysten innenfor 200 favners grensen. Vi hadde gleden av å møte et slikt lavtrykk. Heldigvis var vi stort sett forbi og innenfor strømmen da sydvesten sprang opp. Og vi var nesten inne ved munningen av Zambesifloden før vi slo oss ut igjen. I løpet av natten dreide vinden til SØ og vi kunne igjen stå sydvestover langs kysten. Nå fulgte 3 fine døgn med strålende seilas før vi skulle møte et nytt lavtrykk i det vi nærmet oss Richards Bay. Værvarslingen er meget godt utviklet for kysten og vi visste hele tiden hva som ventet oss. Vi motorseilet det siste døgnet og hoppet og spratt gjennom strømbeltet med 7 knops fart. Selv om vind og bølger var rett i mot, satte strømmen sydover med 5 knop. Mellomvantet på babord side i riggen røk og må repareres.

Richards Bay
RB er verdens største utskipningshavn av kull og SydAfrikas største havn. Den er nærmest parkmessig anlagt med badestrender, marinaer, seilklubber, kanaler, øyer og svært velmerket og organisert. Kullet merker man ikke noe til. Her sjekket vi inn og satte til livs en skikkelig biff etter 12 døgn fra Nosy Komba på Madagaskar.

Til Cape Town
Vi blir her en 3-4 dager og fortsetter deretter til Durban hvor vi blir en ukes tid og er turister. Deretter skal vi hoppe langs kysten innimellom ”the coastal lows” i medstrøm og medvind. I Cape Town skal vi være en gang mellom 5. og 10. desember.

Da ønsker mannskapet om bord i Villvind deg en fortsatt god senhøst med barfrost og piggdekk. Selv koser vi oss i kortbukse, barbeint og imøteser den sydlige halvkules sommer i sub-tropiske farvann.

Mange hilsner Sindre, Harald og Terje !

Over det Indiske hav !

Det indiske hav !

Det indiske hav er stort og langt. Siste oppdatering var fra Cokos Keeling 2000nm vest fra Darwin i Australia. Turen dit gikk fint , med unntak av uhellet med styrevaieren som røk. Slik går det når latskapen og unnfallenheten får råde. Jeg tenkte jo tanken om å bytte dem ut allerede på New Zealand men regnet med /håpet på at de skulle holde. En liten lærepenge ble det!! Vi ble på Cocos i 10 dager og koste oss stort, en nydelig plass, stabile vindforhold og en særlig god ankringsplass.

Fra Cocos dro vi 1600 nm vest-nordvestover til Chagos. Fra 13 grader syd til de litt mer ustabile breddegraden nærmere equator,- til 5 grader syd. Seilasen var fin stabil sydøstpassat med 15-20 knop dag etter dag og det siste døgnet for motor før vi rundet inn i atollen Salomon Atoll i Chagos Arkipelet. Engelsk territorium som administreres med en viss form for kompliserende byråkrati. Ca 2 måneder i forveien må man søke om cruisingpermit og betale £100.

Dramatikk i paradis.
Vi fant en fin ankringsplass i le av to koralløyer på en sandbanke. Totalt var vi 6 båter,- 3 amerikanske, en fransk , en hollandsk og en norsk. Den tredje dagen ble himmelen med ett svart og i løpet av 20 minutter var stormen over oss. Vi kjørte motor mot været med ankeret ute og lå og balanserte side om side i et forferdelig uvær og med vind mellom 50 og 55 knop. Bølgende bygde seg opp over sandbanken og baugen var langt under vann i hver bølge og fosset over dekk. I 5 timer varte det før vinden dreide og avtok. Det var ingen hyggelig opplevelse med revet 100 m rett bak hekken. Den ene amerkanske båten røk ankerkjettingen og greide med nød og neppe å komme seg vekk fra revet. Den franske båtens anker løsnet, han fikk ikke startet motoren og den ble kastet på revet og ble totalvrak i løpet av noen timer.

Etter ytterligere noen timer var vinden tilbake på sydøst og solen skinte. Chagos er en fantastisk idyll men en utfordrende ankringsplass. Vi ble der i 9 dager.

Mot Madagaskar
Fra Chagos er det ca 1600 nm til Madagaskar. Det var lite vind på Chagos så vi valgte å gå rett syd til vi fant stabile passatvinder. Disse fant vi rundt 8 grader syd og kursen ble lagt rett vest mot Saya-banken på den undersjøiske ryggen som strekker seg sydover fra Maldivene mot Mauritsius. Her er sjøen uregelmessig og havet meget strømfylt. Vi hadde hatt rolige vindforhold den første uka men den siste uka mot Madagaskar fikk vi opp farta. I masse medstrøm og frisk sydøst rundet vi nordspissen av Madagaskar etter ca 11 døgn ut fra Chagos.

Vi fant fin ankringsplass på Nosy Mitsio en øy med primitive landsbyer langs strendene i hver bukt. Utriggerkanoene kom ut og tilbød ferske varer. Etter 2 måneder i havet kjøpte vi egg, languster, papaya og bananer. Alt var duket for et herremåltid. Etter 2 døgn her gikk vi til Nosy Komba for å fylle vann og deretter til Hellville på Nosy Be.

Hellville
Her klarerte vi inn, fikk ordnet papirene og var klare til å ta imot Harald Aaneby fra Nittedal, tidligere kollega av skipperen og med masse seilerfaring fra egen båt. Hellville er preget av en delvis forfallen fransk kolonistil, en gryende turistaktivitet, fattigdom, slumområder men hyggelige og vennlige mennesker samt en stor flåte av Renault 4 –taxier. Et pulserende og fargerikt folkeliv gir trøkk og spenning. Et spennende og artig besøk.

Til Cape Town
Nå gjenstår 2250 nm til Cap Town. Hvordan disse skal seiles har vi lurt litt på men har omsider landet på en strategi om å krysse rett vest til Afrikakysten og følge Mosambique-kysten ned til Durban i Syd Afrika. Hvordan dette gikk skal du få høre om når vi er fremme i SydAfrika om ca 3 uker. Inntil da ha det bra.

Og mange hilsner fra Harald, Sindre og Terje om bord i Villvind.

VILLVIND PAA COCOS KEELING

Cocos Keeling !

Midt i det indiske hav ligger Cocos Keeling. 2000 nautiske mil vest fra Australia og 3000 natiske mil oest for Madagaskar. Australsk territorium. En atoll omkring ca 5 nm i diameter og en bosetning paa 2 av oyene og totalt bebodd av ca 600 mennesker.

Vi er naa kommet vel fram til Cocos Keeling etter noyaktig 14 dager fra Darwin. Vi hadde en straalende overseiling med forhold omtrent som de vi hadde fra Cape York til Darwin.

Vi hadde et lite uhell i 3 dognet ut fra Darwin. Styrevaijeren til roret roek. Vi loeste det ved at autopiloten overtok styringen. Vi demonterte hele styresystemet med pidestall og elekronikk. Tok ny vajer fra rekka langs baaten. Satte alt sammen igjen og na er alt som nytt. Cockpiten saa ut som et lite mekanisk verksted. Vi startet paa reperasjonen den 4 dagen kl 0800 og kl 1700 paa ettermiddagen var alt iorden igjen.

Cocos Keeling er et helt fantastisk sted. En nydelig ankringsplass bak en palmeoy, Masse vennligsinnet hai i vannet store rokker og masse skilpadder. Vi blir her en 10 dagers tid foer vi fortsetter til Chagos. Der er det ikke noe mail samband saa du hoerer ikke noe fra oss foer midten av oktober naar vi ankommer Nosy Bee paa Madagaskar.

Ha det bra saa lenge !

Mange hilsner fra Sindre og Terje ombord i Villvind

Fra Cairns til Darwin ,- ad dundas !!!

Fra Cairns til Darwin,- ad Dundas !!

Vi er nå kommet til Darwin, nordvest i Australia, etter ca 1400 nm seilas langs Queenslands østkyst rundt Cape York, gjennom Torresstredet og Arafura Sea, via Dundas Strait.

The Great Barrier Reef.
Svein og jeg hadde klargjort Villvind etter alle kunstens regler og hadde brakt all indretjeneste opp på ”konenivå” og stod klare på Cairns flyplass når dronningene ankom den 22. juni. Cairns er sentrum for turistaktiviteter på revet og bærer preg av dette. Vi ruslet rundt og var turister noen dager, provianterte for 2 måneder og kastet loss for seilasen nordover til Cape York. Dit var det 600nm. I Cairns–området hadde man påvist uønsket oppblomstring av asiatiske muslingarter som man ikke ønsket i australske farvann. Dette skulle vi merke senere.

Det er ca 2,5 meter tidevann langs kysten og i trange partier og over sandbanker må man ta hensyn til dette. Svein og Tone skulle være med en 10 dagers tid og vi hadde en hyggelig seilas med moderate vinder opp til Port Douglas og Cooktown hvor de mønstret av. I Port Douglas dro vi på jolletur opp elva og så 3 krokodiller, 2 på ca 3 meter og mor selv som var betydelig større. Saltvannskrokodillene kan bli opp til 7 m og skal ikke spøkes med.

Cooktown
Cooktown er sivilisasjonens utpost, den nordligste byen på reisen oppover Queenslandskysten. Egentlig ikke noen by heller, men mer en cowboy-landsby med en spesiell rustikk og røff stil. Gatene var fulle av,- ikke hester, men av nedstøvende svære 4-hjulstrekkere i pickupversjon med winsj, strømaggregat og luftinntak til motoren i ”pipe over tak”. Cooktown er kjent for to ting. I 1770 søkte James Cook opp Endeavour-river for å reparere ”Endeavour” etter a ha nesten forlist på et rev utenfor kysten. Han ble der i 4 måneder. Stedet forsøkte på alle måter å profitere på Cooks opphold for 240 år siden. I 1820 årene var Cooktown senter for gullrushet i Queensland og innpå 50.000 mennesker oppholdt seg i området de få årene dette varte. Selv gikk vi på grund i elvemunningen. En kraftig strøm og litt uoppmerksomhet satte oss pent og pyntelig på sandbanken. Vi kastet anker og la ut godt med kjetting. Vi konsentrerte oss heller om ankerdrammen. Da denne var vel fortært hadde et stigende tidevannet igjen brakt oss flott og vi svinget igjen fritt. Deretter fant vi en annen plass. Dagen etterpå kom en amerikansk båt og gjorde det samme og dagen før oss hadde en annen norsk båt prestert likedan. Så Endeavour-river gav sine besøkende båter en spesiell velkomst.

Seiling på The Great Barrier Reef.
Revet er verdens største sammenhengende revsystem og skjermer store deler av Australias østkyst fra korall-havet i øst. Det kan tydelig sees helt fra månen. I sør har det en avstand fra kysten på opptil 100nm mens avstanden mellom revet og fastlandet i nord reduseres til 1/3 av dette. Fra revets ytterkant og inn til fastlandet er det et sammenhengende flatt platå hvor vanndypden er mellom 15 og 25 meter. Over overflaten ser det ut som vi var midt på havet. Så vi på kartet, seilte vi i en labyrint av rev, sandbanker og lave mangroveøyer. Men seilingen var storartet. Vinden var alttid fra sørøst mellom 12 og 18 msek. Pga alt som befant seg like under havflaten fikk vi alltid sjøle og vi seilte unnavind hver dag i mellom 7 og 9 knop på praktisk talt flatt vann. Dag etter dag.

Vi ankret bak lave sandbanker (cays) som gav god le for sjøen, men som neste morgen var under vann når vi skulle videre. Noen eksotiske elvemunninger med tett mangroveskog og krokodiller på elvebredden gav det hele et spennende preg. I tillegg gav kysten gode ankringsforhold der hvor det stakk ut et nes østover.

Dyrelivet her er spesielt. I tillegg til saltvannskrokodillene så vi flere eksempler av sjøslanger, mange mil fra land. Disse var 3 m lange og 3-4 tommer tykke. Ingen attraksjon for samsvømming. Det vrimlet av skilpadder. Vi så sjøkuer( dugong) som gresser på bunden i de grunne buktene. Vi brukte 3 uker på Queenslandskysten. Selv om det bor svært få mennesker der og det moderne samfunns infrastruktur ikke er tilgjengelig (internett, telefon, radio, butikker, restauranter osv) er det et fantastisk seilområde i en stor ødemark.


Lizard Island
Utypisk for hele kysten,- er øya Lizard Island. Navnet har øya fått for sine store øgler som vi så mange av. De var opptil 1,5 m lange og ganske sky.

Lizard har et høyt fjell på 360 m som gav fine turmulighet og var et godt utkikkspunkt for å få oversikt over myriadene av rev utenfor. Bak Lizzard Island lå vi ankret på god sandbunn i 8 dager. Det samme gjorde James Cook i 1770 da han stod på toppen for å finne en farbar vei ut av rev-labyrinten. Her var det ikke krokodiller og vi kunne snorkle over storslagen korall blant hai og farverik fisk.

I fjor feiret vi vår bryllupsdag på Moorea i Fransk Polynesia. Denne gangen ble 32 års samklang markert om bord i Villvind sammen med Finn og Tove i Xanadu og Arne og Helen i svenske Yaghan.

Torresstredet og Arafura Sea
Cape York er det nordligste punktet i Australia. For de som ferdes på fire hjul så er dette det ultimate reisemålet hvis du er villig til å passere elveleier og fjellpartier, sumpområder og reinskog på veier som ikke er veier. Selv rundet vi kappet i en liten kuling, sol og platt lens.

Deretter seilte vi rett vest ut i Endeavour-kanalen og sydvestover til en liten bosetning som heter Seisa. Her var det muligheter til å få handlet litt ferskvarer og etterfylt ferskvann på tankene. Queensland og Norhtern Territories er aboriginer-land. Australias urbefolkning hevdes å være verdens eldste og har levd på dette kontinentet i mellom 25-80.000 år ! Seisa er et område hvor australiere, torres-islanders og aboriginere lever side om side. Vi forstod at spenninger mellom aboriginere og australiere finnes, særlig på grunn av de sosiale støtteordningene som den førstnevnte gruppen eksklusivt nyter godt av. Aboriginerne er australias dårlige samvittighet. Når de første europere slo seg ned her var det anslått å finnes ca 1 mill av dem, spredt over dette veldige kontinentet. I mellomkrigstiden var de redusert til under 50.000 og var betraktet som et døende folk. I dag teller de drøye 300.000. De er fremdeles særlig utsatt for det moderne samfunns mange onder og en gjennomsnittlig aboriginer har 15 års lavere levealder enn en australier. Aboriginer-kunst og -tradisjoner spiller en stor rolle i hvordan Australia presenterer seg som turistnasjon, - paradoksalt nok.

Darwin
Darwin er en moderne by med ca 75000 innb. Her kan man få all den hjelp man trenger dersom det er ting som må utbedres på båten. Det er velfylte moderne supermarkeder for den forestående provianteringen. I Darwin fikk vi plass i en sluselukket marina omkranset av flotte restauranter og luksusboligene omkranser hele bassenget. Det er opptil 8 meters tidevann her så en marina av denne typen er ganske behagelig. Vi nyter denne ”ankringsplassen” i 2 uker før vi reiser videre.

Før vi kunne gå inn i en marina i Darwin måtte vi imidlertid ha en undervannsinspeksjon med desinfisering av alle saltvanns-systemene om bord. Motor, toalett og saltvannspumper i pentry. … fordi vi hadde vært i Cairns og var potensielle ”smittebærere”. Australia må være verdens mest regelstyrte og byråkratiske land ?

Underveis ble vi overfløyet av Customs-fly hver dag og måtte rapportere vår ferd. Her overvåkes vi kontinuerlig.

Neste etappe
Neste etappe blir en lang og spennende tur. Fra Darwin til Cape Town er det ca 7500nm. Underveis skal vi stoppe på Christmas Island , Cookos Keeling, Chagos og Madagaskar før vi ankommer Durban-området i Sør Afrika i første halvdel av november. Deretter tar vi sikte på å bruke 1 måned på etappen rundt kysten til Cape Town hvor vi feirer jul i år.

Mange hilsner

Fra Terje og Berit ombord i Villvind

Good day, mate !

Ja, her vi alle “mates”! (…så Willoch hadde rett han.) Vi er nå kommet vel fram til Cairns, på Australias nordøstkyst i delstaten Queensland. På 16 grader sør er vi nå i det tropiske Australia.


Seilasen fra Vanuatu og Port Vila tok oss akkurat 9 døgn. En strålende seilas med 150 nm i døgnet og en stabil sydøstpassat med 20-25 knop kontinuerlig. Det er slik vi har lest om og slik ble det. Seilasen gjennom det Coral Sea og inn over The Great Barrier Reef gikk uten noen form for dramatikk bortsett fra at styrelina til vindroret røyk to ganger. Nå har jeg kjøpt spektra-line til det formålet.

Innklarering med båt til Australia er en meget regelstyrt affære. Minimum 96 timer før ankomst må man ha meldt sin ankomst med data om båt og mannskap. Gjøres ikke dette kan man få bot i størrelsesorden flere hundre tusen kroner og også båten inndratt. Dette har hendt flere ganger de siste årene.

Bananrepublikk eller kommuniststat, eller kun en misforstått kopi av USA?

Vi rapporterte oss inn i Australske farvann mens vi ennå lå på New Zealand og fikk en mail i retur som kvitterte at alt var i orden og ankomstrapporten godkjent. Så langt alt vel!

Ved ankomst i Cairns ble vi møtt av 11 personer, halvparten i uniformer og beksømstøvler, narkohund, immigration, quarantine-folk, bærbare pc’er og en stabel med skjemaer!!!! Jøss, tenkte Svein og jeg. Hva galt har vi gjort nå ?

Forvirringen ble ikke mindre når vi ikke fantes i deres database over innrapporterte båter. At det her var storfangst på gang kunne man enkelt se av de uniformertes ansiktsutrykk. Databaser ble sjekket, telefoner tatt og alvoret i Villvinds salong steg mange hakk. Dette var alvor.

Så kom sjefs–tolleren med det forløsende spørsmålet om hvorvidt vi kunne dokumentere vår mail-korrespondanse. Det kunne vi naturligvis, idet jeg hadde tatt papirkopi av både min rapport og customs’ godkjenning av denne. Disse to mailene ble nøye gransket av alle 11. Skuffelsens uttrykk stod å lese i alles ansikt om at det heller ikke denne gang ble ”stor-fisk”.

Men før hele seansen var over så hadde 3 personer fra quarrantine sjekket hele båten for tredje gang etter ulovlige matvarer, trevarer og andre ulovligheter,- funnet 5 løk og en halv sitron og fakturert oss for Kr 1200,- og for tredje gang fylt ut 5 A4 ark med opplysninger om båt og mannskap .

Vi var klarert, det gule quarantine-flagget kunne fires og ginlageret var reddet. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg ville heise det australske gjesteflagget.

Gjesteflagget ble heist. Her er folk svært hyggelig og vi vil trives. Nå skal Villvind ”shines” og pusses til damene kommer om bord om 5 dager. Mer senere om turen opp mot Cape York og Torresstredet og videre mot Darwin. Der er det ødemark. Følg med!

Mange hilsner fra Villvind

Tilbake i varmen!

TILBAKE I VARMEN

Da er Villvind og dets mannskap vel tilbake der det hele tiden er varmt. Mannskap denne gangen er foruten skipperen , Svein Thorvaldsen fra Moss. Svein var med fra Lisboa til Madeira og Kanariøyene i 2006. Siden den gang har han gått av med pensjon og avslører at politifolk kan brukes til så mangt om bord i en seilende farkost,…….. !!

Som vi hadde håpet, kom vi oss av gårde den 10.mai. I bakkant av et kraftig lavtrykk ble vi formelig spyttet ut fra New Zealand . En god kuling fra sør og gammel sjø fra vest gav en skikkelig rock’n roll seilas det første døgnet og 170nm utseilt. Vi var godt i gang på den 1200 nm lange etappen opp til Vanuatu.

Værmeldingen var god og gikk det som den meldte ville vi få god bør hele veien med vind fra øst til sørøst. Og det fikk vi jammen også. På NZ var vinteren i anmarsj. Snøen hadde allerede kommet på de høyeste fjellene på South Island og den tykke norske dyna var god å ha på nattestid. Langt superundertøy var nyttig de første døgnene på vei nordover. Sjø og luft-temperatur steg jevnt og trutt.

Etter 7 døgn, på selveste 17.mai, kunne vi anløpe den sydligste øya på Vanuatu rett etter mørkets frembrudd. God middag, en skål for fedreladet og våre koner, med litt godsaker til, var en 17.mai verdig, før søvnen brått meldte sin ankomst . Vi er tilbake i tropene. 28 grader i vann og luft. Norske ”tropenetter” blir aldri det samme etter dette.

Vanuatu
Et langstrakt øyrike med ca 80 øyer hvorav ca 25 er bebodd av totalt ca 200.000 melanesere. Vanuatu ligger ca 600nm vest for Fiji , 1200 nm nord for NZ og 1300 nm fra Australias østkyst. Naboene i nord er Salomon-øyene og Papa New Guynea.



Tanna
Dagen etter seilte vi de 45 nm opp til øya Tanna. En av Vanatus mest tradisjonelle øyer. Her skulle vi innklarere. Port Resolution gav god beskyttelse og fine ankringsforhold på 4 meters sandbunn. Det trengte vi også for den siste timen før ankomst hadde vinden dreid til nordøst og økte til sterk kuling og alle himmelens sluser åpnet seg. Vi fikk et vanvittig tropisk regnskyll i det vi rundet inn gjennom revåpningen.

Port Resulution og Tanna skulle vise seg å være en av turens store høydepunkter. I landsbyen rundt bukta bodde det ca 600 personer. Her levde folk som de har gjort i hundrevis av år, i stråhytter og uten noe av de materielle tingene som vi er vant med. Hver dag gikk de ut i skogen og hentet det de trengte å spise den dagen; frukt, grønnsaker og røtter. Ikke strøm. På stranda lå utriggerkanoene trukket opp og vi fikk stadig besøk av unger og ungdom som kom padlende ut og ville bytte til seg batterier, bensin, klær, kjøkkenutstyr, redskap og annet. Menneskene var utrolig vennlige og hjelpsomme og visste ikke hva godt de skulle gjøre for oss.

Vi ble møtt av Stanley, neste eldste sønn av høvdingen, som hadde som oppgave å ta seg av mannskapene fra besøkende båter. Vi ble introdusert og hilste på høvdingen og fikk tillatelse til å ferdes fritt i landsbyen. I regntiden er landsbyen totalt isolert mens den i den tørre årstiden (mai-okt) har veiforbindelse med resten av øya via en mildt sagt meget rustikk vei som kun kan beferdes av hester, og store 4-hjulsdrevne kjøretøyer.

Med en pickup hadde vi gleden av å kjøre i 3 timer på denne veien gjennom jungelen, til tettstedet Lenakel på vestsiden av øya. Det er en biltur vi aldri vil glemme.

Vulkan og aske
En snau times tur unna havna ligger en aktiv vulkan. En ny biltur var organisert og i skumringen ankom vi kraterkanten. Vulkanen er svært aktiv og spruter rødglødende lava og askeskyer omtrent hvert 5.minutt i flere hundre meters høyde. Det ble en spennende opplevelse på kraterkanten før vi returnerte langs de selsamme jungelstier til landsbyen og båten. I løpet av oppholdet vårt på Tanna dreide vinden fra nordøst til sør gjennom vest. Det spesielle ved dette er at vi da en morgen våknet med hele båten dekket av sort lavaaske. Heldigvis lot den seg skylle bort med vann men i skrivende stund vasker vi ennå lavaaske.


Port Vila
Etter en uke på Tanna seilte vi de 130 nm opp til øya Efate hvor hovedstaden Port Vila ligger.
Vanuatu ble inntil 1980 styrt av England og Frankrike i fellesskap. I 1980 ble Vanuatu selvstendig. Port Vila har en god havn og det vi trenger av infrastruktur på land så det er praktisk å bli her noen dager.

Til Australia
Vi blir her fram til ca 5.juni hvor vi avseiler til Cairns i Australia,-1300 nm mot vest. Vi er nå kommet til ca 18 grader syd mens Cairns ligger på ca 16 grader syd.

Den 22.juni møter vi Berit og Tone (kona til Svein) i Cairns. Tone og Svein seiler sammen med oss noen dager før de tar landeveien fatt og Berit og jeg seiler opp mot Torresstredet og fortsetter vestover mot Darwin. Men mer om dett senere.

Ha en god vår og forsommer, alle som følger med. Jeg kan forsikre om at det, vinteren til tross, er svært sommerlig her også.

Mange hilsener fra skipper og mannskap !

Terje

I startgropa mot tropene nok en gang!

Hei alle som følger med!

Etter en vinter hjemme er skipperen igjen tilbake på New Zealand for å klargjøra skuta for nye seilaser. Det er en heftig flyreise på 27 timer fra Oslo til Auckland samt at man mister en dag pga datolinjekryssingen. Etter noen dager hadde jeg booket plass på verftet "Dockland 5" og ble stående på land i 10 dager. Båten så ut til å ha fått pels , et 5-8 cm tykt groelag som det tok 3 timer med høytrykkspylern å få fjernet. I tillergg var alle sinkanodene spist opp.

Ny sprayhood er kommet på plass og er blitt vellykket. Nå på mandag den 5.mai kommer Svein Torvaldsen ombord. Svein var også med mellom Lisboa, Madeira og Kanariøyene for snart to år siden. I løpet av den uka skal vi proviantere og forhåpentligvis komme oss av gårde nordover mot tropiske farvann. Det er høst her nå , kjølig om natta men kortbuksevær på dagtid. Vi planlegger å besøke New Caledonia og Vanuatu før vi går rett vestover til Cairns på Australias nordøstkyst. Det er ca 1100 nm omtrent nordover og deretter 800nm vest.

Det er oppbruddsstemning i byen her. I samtlige båter gjøres forberedelser til neste etappe. Neste etappe er svært forskellig: Noen går som oss til Australia og gjennom Torresstredet, andre til Stillehavsøyene i nord for så å returnere tilNZ etter endt sesong, noen drar til Japan, andre til Hawai, noen drar til Chile og atter andre til Påskeøya.

Det er alltid hyggelig sosialisering på gang. På bildet over ser du Sverre Erik i Vagabond Virgin, Tove fra Xanadu av Bodø og Eivind og Heidi i Empire.

Villvind er klar for nye havkryss, alt er i orden, det meste er ettersett og kontrollert og vi ønsker oss naturligvis god og rom bør nord-nordvestover. Følg med å ha det bra så lenge.

Skipperen!

Fremme på New Zealand

Nedenfor finner du skippern's siste reisebrev i Moss Seilforenings "Signal".

Bildet over viser havnabassenget i Whangarei, New Zealand hvor Villvind ligger i opplag gjennom vinteren/sommeren !! 15 nm opp i enden av en elv hvor tidevannet er ca 2,5 m og hvor båten henger i fire stolper. Utmerket havn.

Fra Tonga til New Zealand

Tonga
I det siste reisebrevet fra Villvind hadde vi kommet til Tonga. Vi ble her i tre uker og koste oss stort. Christian, Chris og Hermann tok dykkersertifikat og hadde noen fantastiske undervannsopplevelser blant øyene. Tonga er et eldorado med mange små øyer, flotte strender , gode ankringsplasser og et utrolig klart vann. Ett sted lå jeg å ventet på at gutta skulle finne en inngang til en undersjøisk grotte, ekkoloddet viste 56 meter, og jeg kunne tydelig se den turkise bunnen under meg !

Så sent som for 150 år siden ble kannibalisme praktisert på Tonga. Øygruppen er ca 160nm lang og består av 3 grupper, Vavau, Hapaii og Tongatapu. I gamle dager lå disse i stadig krig med hverandre. En bok som er verdt å lese er boken om John Mariner som strandet her midt på 1800 tallet og levde blant de innfødte (uten å bli spist) i 5 år.

I noen dager var vi 6 norske båter samlet i havna. Og det ble stelt i stand 50-års fest for Erik Sverre i ”Vagabond Virgin”.

Kartet, både det elektroniske og det papirbaserte, stemte dårlig på Tonga og en rekke grunner og rev var ikke avmerket, eller var feil avmerket. Så stor varsomhet måtte utvises. Charterselskapet Moorings har en utleiebase på noen få båter i Neiafu, tettstedet på den nordlige delen av Tonga, -Vavau. De har utarbeidet et kart, hvor hver ankringsplass har fått et nummer. Selv ankret vi på nr 5, 7, 11 og 16.

Mens vi var her fikk Neiafu besøk av kongen på Tonga med en staselig uniformert eskorte, bevæpnet med ; ikke våpen men med paraplyer for beskyttelse mot solen. Tonga er et fattig land målt med våre verdier. Men her sulter ingen, det er rikelig med fisk, frukt og rotfrukter og alle har tak over hodet. Vi deltok på en lokal matfestival hvor ulike kjøtt og fiskeretter ble pakket inn i grønne blader og kokt i en stor jordovn. En gruppe ungdommer danset tradisjonell polynesisk dans og skaffet penger til basis skolemateriell som det var stor mangel på. Lærermangelen er stor og ville man stoppe opp å virke som lærer i en periode ville dette være en god anledning.

Ankring
Ankring i Stillehavet setter utstyret på en hard prøve. Med et tungt anker og lange kjettinger som ofte vikler seg inn i korallhoder på 20 meters dybde utsettes winchene for harde påkjenninger. Nye wincher står svært ofte på vedlikeholdslista når båtene senere når New Zealand eller Australia. Ombord i Villvind var motoren på ankerwinchen brent opp så det var et poeng å minimalisere ankringsaktivitetene selv om ankringen midlertidig ble løst av tre spreke ungdommer på fordekket. Jeg kontaktet en forhandler i Auckland og fikk en ny motor sendt til Suva på Fiji slik at jeg kunne reparere den når vi kom dit.

Tonga er en plass hvor seilerne begynner å tenke på hvor de vil være i syklonsesongen. Noen blir her lenge og seiler direkte til New Zealand. Andre, som vi, ville fortsette til Fiji før vi gikk sydover til New Zealand.

Fiji
Så var det igjen tid for oppbrudd. Det er 450 nm til Suva som ligger på den største øya Viti Levu. På veg dit passerer vi en øygruppe som heter Lau-øyene gjennom Lakeba-passasjen før vi kommer ut i Koro-sjøen og når Suva. Før GPS-en var vanlig, var dette et fryktet område for seilere og sjøfolk. Her setter sterke strømmer, det er ofte dårlig sikt på grunn av mye regn og dis og så sent som i fjor havnet en dansk seiler på revet i en av passasjene mellom Lau-øyene. Heldigvis er kartgrunnlaget her presis og så lenge elekronikken virker går alt uten problemer. En black-out på navigasjonssystemet ombord i en 40-fots finsk seilbåt resulterte i grunnstøting på revet i passet inn til Suva havn et døgn etter at vi hadde ankommet. Det er små marginer og man skal være konsentrert selv om vi har all verdens hjelpemidler.

Soggy Suva
Suva er en fuktig plass. Det regner praktisk talt hver dag selv om sola skinner hver dag også. Ankringsplassen lå rett utenfor Royal Suva Yacht Club som hadde en atmosfære fra kolonitiden hvor britene satte sitt preg på Fiji. Fiji er medlem av Commonwealth. Vi var advart mot å dra dit fordi spenningene i samfunnet skapte uro, opptøyer og stadige kupp. Fiji befolkes av melanesere og indere som er etterkommere etter importert indisk arbeidskraft til sukkerindustrien etter at slaveriet var avskaffet. Melaneserne var det umulig å få til å arbeide på plantasjene. I dag er disse to befolkningsgruppene omtrent like store. Handel og annen virksomhet domineres i det vesentlige av indere, som imidlertid ikke får lov til å eie land. Det gjør bare melaneserne. Og dette er noe av kjernen i konflikten mellom de to befolkningsgruppene som kommer til uttrykk i hyppige statskupp. Det var påfallende å se på en militærparade hvor det ikke var en eneste inder i rekkene. Vi følte oss imidlertid svært trygge på Fiji og hadde ingen opplevelser som tilsa at vi måtte være spesielt varsomme. Fiji’s rykte som et utrygt land henger imidlertid igjen med alvorlige konsekvenser for turistindustrien. Det er få cruiseskips-anløp og dårlig belegg på hotellene. I Suva finner vi Stillehavets største frukt og grønnsaksmarked. Det å gå her en lørdag formiddag er en opplevelse man aldri glemmer.

Det er billig på Fiji. En hårklipp kostet Kr 13,50, en taxitur på 10 min kr 5,50 og et par fine addidas-sko kr 240,-. Så våre norske kroner rakk langt. Vi leide bil en dag å kjørte over til vestsiden av øya. Her er klimaet mye tørrere og fasilitetene tilrettelagt for turisme. Veiene er et kapittel for seg, med masse dype hull og foræderiske fartsdumper på de mest uventede steder. Og det var ikke uten grunn at alle utleiefirmaene reserverte seg mot understellsskader på leiebilene. Mao så måtte vi selv betale skaden dersom vi i et uoppmerksom øyeblikk plasserte et hjulpar nede i et dypt hull eller forsøkte å forsere en fartsdump i for stor hastighet. Finn fra Bodø, ingeniør i vegvesenet og innehaver av alle typer førerkort, fikk oppgaven som sjåfør og løste kjøreoppdraget til alles tilfredshet og uten økonomiske konsekvenser for deltakerne.

Mannskapet på Villvind mønstret av midlertidig for en drøy uke og dro på dykkerekskursjon nord på øya og hadde en flott uke med bl.a dykking blant haier. Motoren til winchen var kommet. Den passet og ble reparert.

Fuktig og varmt
På Fiji var det varmt og fuktig. I motsetning til de mindre øyene ute i Stillehavet er Viti Levu så stor og høy at den bryter den jevne sødøstpassaten og det skapes et fuktig og nedbørsrikt område på lo-siden av øya. Svetten haglet bare man pusset tennene. Vi måtte videre.


Krysslegg
En søndag formiddag i slutten av oktober satte vi seil for Opua på New Zealand. Vi hadde ventet i 5 dager slik at en sydlig kuling skulle gi plass for østlig vind lenger syd. Etter et par timers seiling forsvant Fiji i regn og dis og kursen mot New Zealand satt. De første 2 døgnene hadde vi ca 30 knops vind fra SØ. Vi kunne slippe oss litt vestover så seilasen ble rimelig komfortabel. Etterhvert roet vinden seg noe og seilet noen dager i moderate vinder så høyt vi kunne i en vind som hadde en tendens til å bli litt mer østlig. Bortsett fra en frisk natt på slutten av overseilingen kunne vi anløpe Bay of Island og Opua, uthvilte og i god form etter nøyaktig 9 døgn og 1200 nm på kryss for babord halser. Det var deilig å komme fram.
Igjen var vi i tempererte himmelstrøk. Dagtemperaturer på mellom 15 og 20 grader mens nattetemperaturene lå på mellom 5 og 10 grader. Den store tykke norske dyna var funnet fram igjen og vi sov godt i den friske lufta.


Meksikanske regattaseilere.
Vi har hatt gleden av å seile sammen med folk fra mange nasjoner. Og med lange opphold på ankringsplassene ligger forholdene til rette for mye sosial aktivitet og nye vennskap. Ombord i en meksikansk regatta-rigget First 40-7, befinner det seg 3 unge meksikanere fra Acapulco som seiler til Sidney for å delta i Sidney-Hobart regattaen for deretter å returnere til Mexico etter endt regatta. Det er noe sånn som 6-7000 nm hver vei. Hva sier dere Trond og Jan-Erik?.

Når man ser hva slags båter som er ute å seiler blir man litt mindre ”religiøs” i forhold til hvilke type båter det går an å dra på langtur med. Øystein fra Haugesund har nå nådd New Zealand i en Leisure 22, en Bavaria 35 Match fra Østerrike går det bra med og en fullastet norsk Jeannau 35 greier seg utmerket. Det store flertall av langturbåter er imidlertid tradisjonelle, litt gamle og velprøvde plastkonstruksjoner samt aluminium- og stålbåter.
Gjennomsnittsstørrelsen ser ut til å være omkring 43-45 fot. Så den beste båten å dra på langtur med,- er nok den du allerede har !

New Zealand
Jeg har problemer med rekkevidden på VHF-en, så antenna i mastetoppen skal jeg bytte, motoren må få sin etterlengtede service, seilene skal leveres til ettersyn hos seilmaker, jeg skal få sydd en ny sprayhood, kanskje skal jeg koste på meg en ny ovn i pentryet, jeg må finne en liten lekkasje rundt nedgangsluka, genoaskjøtene må byttes ut, ........ Jeg hadde laget en liste med over 30 vedlikeholdspunkter som skulle gjøres mens båten ligger i ”sommeropplag” i Whangarei. (uttales: fångerei) Det skulle bli 3 travle uker.

Etter innsjekking i Opua, som gikk effektivt og uten problemer, seilet vi de 60 milene sydover til Whangarei som ligger 15 nm opp en elv. Her er det et havnebasseng midt i byen og omkring 100 besøkende båter fra hele verden tilbringer syklon sesongen her. Villvind henger trygt i 4 stolper med fortøyninger som sklir opp og ned med tidevannet,- som er ca 2,5 meter.

Havna er kommunalt drevet med en kvinnelig havnekaptein som snakker flytende svensk fordi hun er gift med seilmaker Pelle Petterson. (nei ikke han Pelle) . Her koster det ca Kr 6000,- å ha båten liggende et halvt år.

Mannskapet mønstret av og Villvind ble omgjort til en arbeidsplass. Whangerei er utrolig godt organisert ift å betjene besøkende båter. Her er 4-5 forskjellige boatyards, 3-4 seilmakere, mange mekaniske verksteder, syrefast-spesialister, kallesjemakere, elektronikkfirmaer, snekkerbedrifter, osv. Her kunne man få hjelp til alt innen gangavstand fra havna og ikke minst til svært rimelige priser.

Før jeg dro hjem fikk jeg tid til en tur til Auckland samt en 4 dagers tur rundt på nordøya med et besøk i hovedstaden Wellington nede i sør. Her liker jeg meg. Mer senere.

Godt Nyttår, Happy New Year and fair winds !

Godt nyttår til alle som følger med Villvind over havene!

Godt nyttår til alle dere som følger med Villvinds tur over havet. Vi er nå drøye halvveis og fortsetter turen i begynnelsen av mai -08. Da går turen videre til New Caledonia, Vanuatu og Australia. Deretter gjennom Torresstredet før vi legger ut over det Indiske hav til Madagaskar. Deretter står Mosambique og Syd-Afrika for tur. Her planlegger vi å feire julen i 2008.

Men før vi kommer så langt skal jeg ha underholdt dere med opptil flere reisebrev om hvordan det hele går ! Stay Tuned!

Terje